FagartiklerFagartikler

Din guide til effektiv styring og utvikling av bedriften.

Prøv gratis

Aksjonæravtaler - bruksområde og innhold

I en rekke norske aksjeselskaper er det inngått aksjonæravtaler i tilknytning til aksjeselskapets virksomhet. Avtalene spenner vidt i innhold, og omhandler alt fra fordeling av styreverv til bestemmelser om selskapets stiftelse og organisering. Aksjonæravtalene er gjerne utformet med tanke på å sikre aksjonærenes rettigheter i selskapet i tillegg til å sikre en mest mulig effektiv og optimal drift av selskapet.

Hva er en aksjonæravtale?

Et annet bruksområde kan være i forbindelse med et generasjonsskifte. Er man usikker på arvingens evne til å drive virksomheten, kan mesteparten av aksjene overføres i form av aksjer uten stemmerett, mens foreldrene beholder aksje med stemmerett. Dette kan i stedet reguleres med en aksjonæravtale.

Avtaleformen er lite påaktet i lovgivning og i juridiske fremstillinger, og det finnes ingen klare regler med hensyn til hva som kan reguleres i en aksjonæravtale og hvilke virkninger slike reguleringer har. Det sentrale med aksjonæravtaler er at de vedrører utøvelsen av aksjonærrettighetene i et aksjeselskap eller i et allmennaksjeselskap. Hvilke rettigheter dette er, kommer vi tilbake til nedenfor.

Vanligvis inngås aksjonæravtaler mellom alle nåværende aksjonærer i et selskap eller mellom enkelte av aksjonærene. Men aksjonæravtaler kan også inngås mellom nåværende og potensielle aksjonærer og mellom aksjonærer og utenforstående, for eksempel en långiver som etter omstendighetene kan utøve stemmerett i selskapet. Aksjonæravtaler kan altså inngås før selskapet stiftes. I praksis forekommer det at aksjonæravtalen bare er en videreføring av en samarbeidsavtale og således forløperen til et senere etablert aksjeselskap.

Kontraktsrettslige og selskapsrettslige virkninger av aksjonæravtaler

Aksjonæravtaler må rettslig og faktisk holdes ut fra på den ene side selskapets vedtekter, og på den annen side avtaler om å fraskille aksjonærrettigheter fra aksjer, for eksempel avtaler om å gi andre enn aksjonærene rett til utbytte.

Den grunnleggende forskjell mellom vedtekter og aksjonæravtaler, er at vedtektene regulerer selskapets rettsforhold, mens aksjonæravtalen bare regulerer utøvelsen av aksjonærrettigheter. Aksjonæravtalen har som sådan normalt ingen selskapsrettslig virkning og faller i utgangspunktet utenfor selskapslovgivningens ramme. Avtalen skaper et kontraktsforhold mellom avtalepartene og må vurderes på bakgrunn av den alminnelige kontraktsrett. Dette innebærer at aksjonæravtalen bare binder de aksjonærene som er part i avtalen. Selskapets vedtekter er imidlertid bindende både for selskapets aksjonærer, for selskapsorganene og utenforstående.

Et omdiskutert spørsmål i juridiske fremstillinger er hva som går foran dersom det oppstår motstrid mellom vedtektene og aksjonæravtalen. I rettspraksis er det anført at vedtektene er overordnet aksjonæravtalene og at en aksjonæravtale som strider mot vedtektene ikke kan være gyldig mellom avtalepartene. Dette har blitt kritisert i juridisk teori, hvor det blant annet hevdes at en slik løsning gir parter i en aksjonæravtale mulighet til å endre vedtektene slik at de kommer i strid med aksjonæravtalen og således går foran avtalen. Den alminnelige oppfatning i dag heller i retning av at hvis vedtektene og avtalen ikke stemmer overens, går avtalen foran i det innbyrdes forholdet mellom avtalepartene.

Behovet for aksjonæravtaler

Aksjonæravtaler er i mange sammenhenger en alternativ reguleringsmetode til vedtekter. I visse tilfeller foreskriver aksjeloven vedtektsregulering. Angivelse av selskapets virksomhet og aksjekapitalens størrelse er opplysninger som må nedtegnes i vedtektene.

Vedtektene kan også brukes til å fravike lovens bestemmelser. Vedtektene kan for eksempel gjøre unntak fra bestemmelsen om aksjeeiernes rett til å overta en aksje som skal avhendes eller for øvrig skifte eier. Aksjelov og vedtekter gir imidlertid ikke alltid den ønskede reguleringen av forholdet mellom aksjonærene, og det er i disse tilfellene at aksjonæravtalen normalt bør tas i bruk.

En aksjonæravtale kan fravike loven i større grad enn det er tillatt i vedtektene. Et praktisk eksempel er valg av styremedlemmers tjenestetid. Aksjonærene står fritt til å inngå avtale om hvem som skal sitte i styret. Normalt velges styret av generalforsamlingen, men aksjeloven tillater at det i vedtektene fastsettes bestemmelse om at valgretten overføres til andre. Vedtektsfriheten er imidlertid begrenset slik at tjenestetiden ikke kan settes til mer enn fire år. Aksjonæravtalen kan derfor ikke transformeres til en vedtektsbestemmelse som forbeholder styrevervene for avtalepartene på ubestemt tid. Partene kan imidlertid gjennom en aksjonæravtale beslutte å velge og gjenvelge hverandre på generalforsamlingen. Denne forpliktelsen må som utgangspunkt være gyldig mellom partene.

Ved vurderingen av behovet for aksjonæravtaler er det fremhevet at aksjeloven ikke alltid er like godt tilpasset små selskaper. Aksjelovens bestemmelse om styrevalg er illustrerende i så måte. Dersom stemmetallet står likt ved valg av styreleder eller møteleder, avgjøres valget ved loddtrekning. En slik fremgangsmåte passer dårlig i selskaper med to aksjonærer eller aksjonærgrupper (50/50-selskaper). I vedtektene kan det fastsettes andre flertallskrav, men adgangen begrenses av aksjelovens regler.

I andre tilfeller er regulering gjennom aksjonæravtale den eneste mulighet fordi loven ikke gir adgang til å vedtektsregulere spørsmålet. Dette gjelder for eksempel bestemmelser om at tvister mellom aksjonærene skal løses ved voldgift.


En annen grunn til at aksjonæravtaler brukes fremfor vedtekter, er at avtaler endres på en enklere måte enn vedtektene. Vedtektsendring krever normalt tilslutning fra to tredjedeler av stemmene og aksjekapitalen på generalforsamlingen. Aksjonæravtalen og endringer i denne skal ikke meldes til Foretaksregisteret og blir, i motsetning til hva som gjelder for vedtektene, heller ikke offentliggjort.

Hva kan reguleres?

Aksjonæravtaler kan regulere alle typer aksjonærrettigheter. Av økonomiske rettigheter som normalt reguleres, er først og fremst bestemmelser om retten til utbytte og om kapitalforhøyelse, herunder fortrinnsretten til aksjer ved kapitalforhøyelse og rett til fusjonsvederlag. Disposisjonsrettighetene, dvs. retten til å disponere over og overdra egne aksjer, er også praktisk å regulere i avtale.

Forvaltningsrettighetene utgjør den siste hovedgruppe av aksjonærrettighetene. Forvaltningsrettighetene omfatter retten til å medvirke i beslutningsprosessen i selskapet. Regulering av stemmeretten på generalforsamlingen er helt grunnleggende og regnes som kjernen i aksjonæravtaler. Stemmerettsavtaler har til formål å fastlegge mer eller mindre detaljerte regler om hvordan aksjonærene skal stemme på generalforsamlingen, og har stor betydning for aksjonærenes økonomiske rettigheter og minoritetsrettigheter. Utøvelsen av stemmerett kan gi enkeltaksjonærer eller grupper av aksjonærer i det vesentlige all innflytelse over selskapet. Gjennom slike avtaler kan de binde seg til å stemme på angitte styremedlemmer, for en planlagt fusjon, utbytte osv.

Kort oppsummert er det f. eks. mulig å regulere nærmere mellom partene:

  • utbytte
  • kapitalforhøyelser/nedsettelser
  • fusjoner/fisjoner
  • stemmegivning på generalforsamling og valg av styre, herunder styreleder
  • hvem som skal være daglig leder
  • overdragelse av aksjer
  • pantsettelse av aksjer
  • lån fra selskapet
  • pris ved overdragelser
  • forkjøpsrett
  • opsjoner
  • utløsning av vanskelig aksjonær
  • krav om innløsning fra aksjonær
  • om aksjene skal være aksjonærens særeie
  • konkurranseklausuler
  • pensjonering
  • permisjoner
  • bruk av voldgift

Begrensninger i avtalefriheten

Som utgangspunkt har partene full avtalefrihet med hensyn til innholdet i aksjonæravtalen og utøvelsen av sine rettigheter som selskapsdeltaker. Men de alminnelige begrensninger i avtalefriheten gjelder også for aksjonæravtaler. Lempningsregelen i avtaleloven § 36 kan komme til anvendelse på avtaler med urimelig innhold.

Hvorvidt aksje- og allmennaksjeloven begrenser aksjeeiernes frihet til å regulere utøvelsen av sine aksjonærrettigheter, beror i prinsippet på en tolkning av hver enkelt lovbestemmelse. De lovbestemte begrensninger av vedtektsfriheten innebærer ikke uten videre en tilsvarende begrensning i forhold til avtalefriheten. Som et utgangspunkt kan en si at bestemmelser som bare skal ivareta aksjonærinteresser ikke begrenser aksjeeiernes avtalefrihet. På den annen side vil bestemmelser som skal ivareta kreditor- og tredjemannsinteresser begrense avtalefriheten tilsvarende. Ved vurderingen av aksjeeiernes avtalefrihet bør det legges vekt på at aksjonæravtaler ofte er et hensiktsmessig virkemiddel for å oppnå et samarbeid mellom aksjeeierne med sikte på å få en optimal utnyttelse av selskapets ressurser.

Aksje- og allmennaksjeloven setter imidlertid også en grense for aksjonæravtalenes gyldighet. I den grad avtalene ikke kan gjennomføres uten å komme i konflikt med lovreglene, må de vanligvis være ugyldige også mellom avtalepartene. Aksjonærene kan for eksempel ikke gyldig forplikte seg til å stemme for utdeling av utbytte utover de lovbestemte skranker.

Opphør av aksjonæravtaler

En aksjonæravtale vil som utgangspunkt opphøre for den enkelte aksjonær når aksjonæren ikke lenger eier aksjer i selskapet. Ved tiltredelse av avtalen vil ny aksjonær få alle rettigheter og forpliktelser etter avtalen.

Det er ikke uvanlig at avtalene inneholder bestemmelser om at f. eks, 90 % av aksjonærene (avtalepartene) kan kreve avtalen hevet med virkning for alle aksjonærene. Som regel vil alle øvrige endringer i avtalen ofte kreve enstemmighet.