FagartiklerFagartikler

Din guide til effektiv styring og utvikling av bedriften.

Prøv gratis
Kaare Skagen
Professor Høyskolen i Oslo

Coaching - et trendy ord for veiledning

Gjør et søk på ordet "veiledning" eller "coaching" på Internett. Du får garantert over tusen treff. Legg så til at alle universiteter og høyskoler i landet har studier i veiledning. Og merk deg til slutt meldinger i avisene om kurs og tilbud i coaching. Coaching har vært i vekst de seinere årene; anslagsvis skal det være over 10000 coacher i USA. Legg sammen dette og du har profilen på et trendfenomen under honnørordet coaching. Men hva er egentlig coaching - en bløff om rask kompetanseheving, eller løsningen på våre kompetansebehov?

Hva er coaching?

Begrepet "coach" betyr opprinnelig "vogn", altså noe som frakter et menneske fra et sted til et annet. Når vi snakker om coaching som en type veiledning, brukes ordet billedlig som et uttrykk for en indre reise. Coachen blir da den personen som hjelper en annen til å utvikle mentale eller praktisk ferdigheter, altså bevege seg fra et til annet sted i sine prestasjoner. På 1800 tallet ble "coach" brukt av engelske studenter som betegnelse på læreren som ga privatundervisning som eksamenshjelp. Læreren var så engasjert at studentene visstnok fikk en følelse av å kjøre gjennom eksamen i hans vogn.

Coaching som veiledning er opprinnelig utviklet innenfor idrett i USA. Nordmannen og fotballtreneren Knut Rockne var en pioner innenfor den tidlige idrettscoachingen. Men det var først og fremst tennistreneren Timothy Gallwey som sørget for gjennombruddet for coachingen både innenfor idrett, og deretter i ledelse, næringsliv og livsveiledning. Gallwey skilte mellom det ytre og det indre tennisspillet, og hevdet at beherskelse av den indre, mentale spillet var en vesentlig faktor for å gjøre gode prestasjoner på tennisbanen. Vi kan merke oss at coaching for Gallwey var nært knyttet til idrett og utøvelse av praktiske ferdigheter. Seinere har flere andre versjoner av coaching utviklet seg. Vi kan se hvordan coaching etter hvert blir mer definert som en refleksjons- og samtalemetode for personlig realisering av enkeltmenneskets ressurser. Da blir slike definisjoner vanlige: Coaching er: Prosesser for å frigjøre og utvikle enkeltmenneskets potensial.

Coaching har altså fulgt den samme utviklingsveien som mange veiledningsmetoder, nemlig spredt seg fra én kontekst, nemlig idrett, til flere andre kontekster. Etter hvert har det også utviklet seg flere forskjellige retninger innenfor coaching-landskapet. Dette er utslag av uenighet innenfor bransjen på hva coaching skal være, og hvilke metoder som skal brukes. Blant teoretikere innenfor coaching diskuteres det bl. a. hva forskjellene mellom en coach, en mentor, en veileder, en konsulent og en rådgiver er. Som så ofte når slike diskusjoner oppstår, er det vanskeligere å se forskjellene for de som ser det hele litt ovenfra, enn for de som er engasjert innenfor coachingmiljøet. Likevel har det i dag oppstått begreper for å skille mellom de forskjellige retningene: co-aktiv coaching, transformasjonscoaching, prosesscoaching, ekspertcoaching, faglig coaching og mestercoaching. Vi kan trygt si at coaching brukes i samme betydning som veiledning, og er blitt en samlebetegnelse for veiledning med litt forskjellig formål, metoder og roller.

Historisk bakgrunn

Timothy Gallwey var den første idrettscoachen som lanserte coaching som en metode også utenfor idrettsarenaen. Hans bok om det indre tennisspillet inspirerte flere av de kjente navnene i coachmiljøet - f. eks. Myles Downey og John Whitmore -, til å begynne sin virksomhet som coacher. Da Gallwey utviklet sine idéer om et indre, mentalt tennisspill i 1960 og 70årene, var denne siden av sport og idrettsutøvelse nesten helt oversett. Gallwey var en pionér innenfor idrettspsykologi som i dag er et anerkjent fagområde. Det er den psykologiske siden ved læring og utøvelse av ferdigheter som Gallwey trekker frem og gjøre til en hovedsak. Han avviser ikke at instruksjoner i tekniske ferdigheter er nyttige og nødvendige. men han hevder at for mange og kompliserte instruksjoner gjør spillerne for selvkritiske og noen ganger frustrerte. Gallweys hovedanliggende er å beskrive en naturlig læreprosess for å utvikle bestemte, indre, mentale ferdigheter - som i sin tur kan brukes til å forbedre det ytre spillet. Selv mener han at disse idéene er direkte relevante ikke bare for idrettsutøvelse, men for mange, ja alle former for yrkesutøvelse. Coachingens oppgave blir da å understøtte og hjelpe til å utvikle disse ferdighetene hos de som mottar coaching.

Sentrale idéer

Hovedprinsippene går likevel tilbake til Gallweys klassiske påpekning av "the inner game", og hans prinsipper og metoder for å forholde seg til den psykologiske dimensjonen. En av de viktigste forandringene siden Gallwey er at en del coaching har brutt forbindelsen mellom tanke og handling ved å satse på bare refleksjon. Hos Gallwey var selve hovedpoenget at de indre mentale ferdighetene skulle brukes til et formål, nemlig å gjøre gode prestasjoner i tennisspill. En del coaching har gått i "refleksjonsfellen" og satser på ren samtale og refleksjon uten å konsentrere sg om å forbedre ferdigheter. Slik coaching har ikke tatt høyde for et hovedpoeng med yrkesutdannelse og yrkesutøvelse som dreier seg om innøving og trening på ferdigheter. I Gallweys klassiske opplegg for coaching er det sammenheng mellom det indre, psykologiske og det ytre ferdighetsbaserte spillet. Spilleren må beherske det psykologiske for å yte optimale prestasjoner på tennisbanen.

I Gallweys tenkning er det et hovedpoeng at den som skal lære seg noe, først må avlære en feilaktig måte å lære på. Her liker Gallwey å sitere klassikerne fra Zen-budhismen. Her gjelder å ikke misforstå. For det er ikke slik at barn er dyktigere enn voksne verken til spille tennis, drive ledelse eller utøve yrker. Men barn kan ha en intuitiv selvfølgelighet i sine handlinger som voksne kan la seg inspirere av. En slik tilstand er vanskeligere å oppnå som voksen fordi vi har mer kunnskap og noen ikke helt vellykkede erfaringer. Det Gallwey sikter til er at vi må finne frem til en avslappet selvfølgelighet i forhold til de oppgavene vi skal utføre. Vi må utvikle en sikkerhet som gjør at vi vet at de gode handlingene vil inntreffe. Når vi har en slik sikkerhet, kan vi legge av oss stress og mas og tvil. I denne mentale tilstanden vil vi oppleve en følelse av flyt der vi "er i handlingen", uten noen blokkeringer. Psykologer har beskrevet denne tilstanden som flytopplevelser. Gallwey kaller tilstanden billedlig for en type "barnlighet". For å nå denne tilstanden skal vi ikke analysere handlingene våre, men heller visualisere oss selv idet vi utfører gode handlinger.

Denne naturlige læringen er noe annet enn det som går under navnet "positiv tenkning." Retningen "positiv tenkning" anbefaler en slags positiv selvhypnose til erstatning for dårlig selvbilde og negative tanker. Gallwey viser til eksempler på at også komplimenter og skryt inneholder kimen til selvkritikk. For mye ros minner oss om muligheten til å mislykkes, og da slår rosen over i kritikk. Ros er skjulte vurderinger som forstyrrer det vi gjør. Handlingene skal flyte mest mulig spontant og fornuftig uten å bli forstyrret av vurderinger hele tiden.


Heller ikke de spørsmålstypene som coaching presenterer kan sies å være ukjente i andre retninger innenfor veiledning. Her foreslås det åpne og lukkede spørsmål, det advares mot ledende spørsmål og nysgjerrighet anbefales. Tilbakemeldingens betydning blir understreket. Det blir anbefalt at tilbakemeldingen har en form som stimulerer til at mottageren selv trekker konklusjonene. Poenget er å kunne gi tilbakemelding uten å såre mottagerens selvfølelse. Tilbakemeldingen må derfor gis i en spørrende og beskrivende form.

Veilederrollen

Vi har sett at de sentrale klassiske idéene til Timothy Gallwey om coaching for en stor del nettopp besto i å forandre veilederrollen. Gallwey reduserte på muntlig veiledning hos coachen, og på for mye refleksjon hos den som skulle lære. I stedet oppfordret han til demonstrasjon, visualisering og imitasjon som midler til å lære ferdighetene til å spille tennis. Overfladisk sett kan det se ut som Gallwey trakk seg tilbake som veileder og ble mer utydelig. Men i virkeligheten var det snakk om å erstatte noen midler med andre. Fortsatt er det riktig å si at Gallwey anbefaler en aktiv og direkte veilederrolle. Men veilederen snakker mindre og viser mer. Og den som mottar veiledning reflekterer mindre og roligere, og leter etter en balanse mellom kroppens ferdigheter og hodets kunnskap.

Men dette forandret seg tydelig når coachingen tok skrittet ut av idretten og over i næringsliv og andre sammenhenger. De ordene som nå brukes for å beskrive coachens rolle er "tenkepartner", "prosesskonsulent". Det er en tydelig tendens til at coaching-rollen går mer i retning av en veileder som er indirekte. Dette har sammenheng med at coachingen nå forsøker å dekke nær sagt alle kontekster. Ikke bare den opprinnelige idrettsarenaen, men også næringslivet, ledelse og alle slags livsproblemer. Dermed blir det ikke mulig å opprettholde en veilederrolle som også har fagkompetanse. Veilederen skal bevege seg i alle kontekster, og blir gjerne mer en som spør, enn den som kan gi begrunnede råd.

I det store og det hele fremstår veilederrollen innenfor coaching som variert og smidig. Det understrekes at coachen må tilpasse seg situasjonen, og det er tillatt å gi råd der det ligger an for dette. Coachen skal være åpen for både helt formelle roller på bestemte prosjekter, så vel som mer uformell virksomhet. I opplistinger over de ferdigheter coachen kan benytte seg av kan vi legge merke til at det ligge betydelig grad av styring. Coachen kan avbryte, skal holde sin partner på riktig kurs og ta føringen.

Kritikk

Veiledning er ikke godt utforsket, og vi har ikke særlig mye empiri å slå i bordet når vi skal finne frem til hva som fungerer. Likevel er problemstillinger som har med maktens innflytelse på veiledning vært en del undersøkt og omtalt. Det er derfor overraskende at litteraturen om coaching ikke i det hele tatt drøfter problemene knyttet til lederen som veileder. Heller ikke ser det ut til at coachingen har oppdaget etiske dilemmaer i forhold til å veilede på prosjekter som er omstridte på en arbeidsplass. I det hele tatt er det et kraftig fravær av etiske problemstillinger og etisk refleksjon over coachens virksomhet. Dette er desto mer problematisk siden coachen jo skal veilede på andres verdier.

I mye av coachinglitteraturen finnes det forsøk på grenseoppganger mellom coaching og annen veiledning. Begrepsdefinisjoner blir drøftet, og formålet er å gi coaching en plass som en særegen virksomhet forskjelling fra annen veiledning. En løsning er å plassere coaching mellom veiledning og terapi . Her tegnes det en profil av coaching med disse hovedkjennetegnene: virksomheten er frivillig for begge parter, likestilte veiledningsroller, arbeider i alle slags virksomheter, vektlegger også følelsesmessige og personlige spørsmål. Det kan være flere forhold å sette fingeren på i denne drøftingen, ikke minst at håndverkstradisjonen er fremstilt misvisende. Mesterlærebegrepet ser ut til å være ukjent, og dette viser vel hvor langt denne formen for coaching har beveget seg fra pedagogiske prinsipper om å vise og etterligne.

Men denne forskjellen drukner i alle likhetene mellom veiledning og coaching. Både veiledning og coaching kan forstås innenfor en definisjon om å gi assistanse til andre mennesker. Metoderepertoaret er det samme. Situasjonen med en samtale mellom to eller flere personer er den samme. Også coaching hører hjemme i det store og mangfoldige veiledningens landskap.

Støtte