FagartiklerFagartikler

Din guide til effektiv styring og utvikling av bedriften.

Prøv gratis
Ingunn Hagen
Daglig leder i Steg-for-steg

Et blikk utenfra - Veiledning på kroppspråk

Å gi en annen person veiledning på kroppsspråk handler om å kombinere bruken av de ulike former for intelligens som vi besitter[5] Det er en kreativ prosess som forutsetter åpenhet og ærlighet, god kommunikasjonsevne, forståelse av den kroppslige "kinesthetic", forholdet til rommet, musikalitet og en analytisk evne til å oppdage hva som faktisk skjer med kroppen.
Artikkelen er tidligere publisert 2005 i boken Kirkelig veiledning.

Mennesket leker bare når det i ordets rette forstand er menneske, og det er bare helt og holdent menneske når det leker (Goethe).

I utgangspunktet er det helt umulig å skrive en artikkel om veiledning på kroppsspråk. - For hvordan skal jeg kunne - med et språk som er endimensjonalt - beskrive noe som i uttrykket er tredimensjonalt?

Jeg kan forsøke å fortelle dere, på en beskrivende måte, hva jeg gjør når jeg møter prester eller andre yrkesgrupper som skal få veiledning på kroppsspråket sitt.

Jeg kan kanskje si noe forståelig om hva jeg tenker om metoden min, og om mine refleksjoner etter å praktisert denne noen år nå. Jeg kan si hvorfor kroppsspråk er viktig.

Det blir likevel ikke fullstendig. For i det øyeblikket man står overfor et menneske og skal jobbe med hennes/hans kroppsspråk, er det så mye mer som skjer utover formidling av teori og metode.

Jeg jobber erfaringsbasert. Det vil si at jeg prøver ut ulike metoder, og jeg jobber videre med det som fungerer best. Metodene kan jeg både finne ut av selv eller få inspirasjon til fra andre. Nå som jeg er blitt utfordret til å sette navn på og beskrive 'min metode', ser jeg at jeg bruker mange ulike innfallsvinkler når jeg jobber.

Jeg har også en del teoretisk tenkning for arbeidet mitt. Min første teoretiske inspirasjon var møtet med Rudolf Labans grunnprinsipper for å forstå bevegelse. Det skjedde på Laban Contemporary Dance Center i London gjennom min utrolig inspirerende lærer Janet Kaylo. Der ble jeg også kjent med boken "Making Connections"[1], som har vært en viktig teoretisk innfallsvinkel for meg. Likeså Maurice Merleau-Ponty og hans bok om kroppens fenomenologi[2] Og kroppsspråks"guru" Desmond Morris" bok "People watching"[3] Johan Hutzinga med sin bok "Homo Ludens"[4] ligger også i bunn for min teoretiske inspirasjon når det gjelder arbeidet med kroppsspråk.

Når det er sagt, vil jeg understreke at den største drivkraften har vært og er alle de ulike menneskene jeg ser rundt meg, og alle mulighetene og variasjonene som finnes i kommunikasjonen. Jeg har brukt utallige timer på kafeer i London og andre steder i et forsøk på å skrive ned og registrere det jeg har sett av menneskers kommunikasjon, i et lite glimt, gjennom tilfeldige møter.

Som oftest kommer teorien etter erfaringene for meg. Jeg erfarer noe og søker på grunnlag av det etter teorier som kan underbygge det jeg har erfart.

Å gi en annen person veiledning på kroppsspråk handler om å kombinere bruken av de ulike former for intelligens som vi besitter[5] Det er en kreativ prosess som forutsetter åpenhet og ærlighet, god kommunikasjonsevne, forståelse av den kroppslige "kinesthetic", forholdet til rommet, musikalitet og en analytisk evne til å oppdage hva som faktisk skjer med kroppen.

Når man jobber i grupper og ikke bare en-til-en, må man også ha evnen til å samhandle mellom gruppen og den som blir veiledet. Man må holde fast ved det overordnede ansvaret for prosessen. Det hele må styres på en vennlig - men tydelig måte. Det er fort gjort å komme i et skjevt maktforhold i forhold til den som blir veiledet hvis han/hun ikke kan stole 100 prosent på at grunnintensjonen er: JEG VIL DEG VEL.

Som kursholder er jeg ikke der for å "avsløre" deltakerne eller for å sette dem i forlegenhet i forhold til hva de gjør med kroppen sin. Mitt mål er å hjelpe deltakerne til en oppdagelse som gir dem flere handlingsalternativer. Jeg forsøker alltid å bære med meg bevisstheten om at det er fare for "overtramp", fordi vi alle er så lite trenet i å snakke om kroppen på en måte som gir muligheter til å utvide erfaringene av hva den enkelte kan uttrykke. Vi har så lett for å hoppe direkte til en tolkning i stedet for å uttrykke det vi faktisk ser.

I denne artikkelen vil jeg bruke yrkesgruppen prester som eksempel. Men jeg jobber på samme måte både overfor jordmødre, forsikringsfunksjonærer, lærere og andre. Det er hva vi konkret øver på som varierer.

Hva er hensikten med å drive veiledning på kroppsspråk?

Hensikten med å drive veiledning på kroppsspråk er å;

  • Utvide den enkeltes repertoar.
  • Skape refleksjon over hva man ønsker å utrykke. - Hvorfor gjør jeg slik jeg gjør?
  • Oppdage hvordan det man uttrykker kan oppfattes. - Er det samsvar mellom det auditive og det visuelle?
  • Møte individuelle behov av typen: - Jeg lurer på hvordan det ser ut om jeg holder hendene litt høyere, for det så jeg en person gjøre en gang - og det så veldig overbevisende ut på ham.
  • Bli bedre til å kommunisere.
  • Akseptere mangfold.
Det er ikke bare ett kroppslig uttrykk som er hensiktsmessig i enhver sammenheng, selv om det ofte er noen få uttrykk som fester seg i oss som mønstre i kroppene våre, og som vi gjentar.

Ofte repeterer vi våre kroppslige mønstre uten å tenke på i hvilken sammenheng vi står. Hos prester kan disse mønstrene for eksempel feste seg enten som en påvirkning av kirkerommet man er vant med å jobbe i - eller som et ideal man har for hvordan opptre i rollen som prest.

Vi faller ofte tilbake til noen få handlingsmønstre knyttet til bestemte kontekster.

Det er ikke bare én måte å gå i prosesjon på. Man bør ikke gå på samme måte i en begravelse som i en familiegudstjeneste. Det er ikke én måte som er riktig når du lyser velsignelsen eller tegner korsets tegn.

Alle har mange muligheter knyttet til den konteksten man befinner seg i. Veiledning på kroppsspråk vil hjelpe en til å oppdage og utforske mulighetene man har for handlingsalternativer.

Betydningen av kroppsspråk for å oppnå tydeligere kommunikasjon

Mange prester sier at ordene i liturgien må få leve sitt eget liv. Underteksten til en slik uttalelse, slik jeg hører den, blir: "Jeg vil ikke blande meg inn i det hellige ritualet med mitt liv, med mine private, personlige erfaringer, med min kropp".

Jeg må bare si: Beklager; det er lenge siden man trodde at vi kunne være "objektive" i formidlingen av et budskap.

Jeg tror heller ikke det er mulig å være nøytral. Vi kan forsterke et budskap, eller vi kan redusere effekten av ordene, alt sammen ved bruk av kroppsspråk. Men vi kan aldri være nøytrale.

Vi kommuniserer hele tiden - og kommunikasjonen går alltid begge veier

Fra deg, mot andre - fra de andre, mot deg. Innenfor kroppsspråk som i all annen kommunikasjonssammenheng må du innta en "status": Enten "høystatus" eller "lavstatus", skjematisk sett.

Det foregår kontinuerlig en justering mellom oss, selv i en gudstjeneste. Status er noe vi kan gjøre noe med hele tiden. Det viser seg både i kroppene våre og gjennom måten vi snakker på. "Ethvert tonefall, enhver bevegelse, forutsetter en status", sier Keith Johnston, som videre hevder at ingen handlinger bygger på tilfeldigheter eller er "uten motivering"[6]

Et typisk eksempel på en person som innehar en "trygg høy status" i sin kroppsholdning og framtreden, er Kofi Annan. En "trygg lavstatus" er et menneske som Mor Theresa.

Hva slags bevissthet man har om seg selv, påvirker kommunikasjonen. Man kan inneha høystatus - men likevel kommunisere utrygghet. En "høy truet status" vil ofte formidle en anstrengthet og ha lett for gå inn i argumentasjon. En person som formidler lavstatus og utrygghet vil lett bli oppfattet som et offer.

En prest som er veldig bevisst sin liturgiske rolle, som har innøvd "bukk og bøy", og som tenker om seg selv at han/hun - og bare han/hun - er den som har ansvaret for gudstjenesten, vil mest sannsynlig oppleves som arrogant og lite kommuniserende, selv om kroppsbevegelsene utføres ved bevisste valg. - Det er fordi han/hun tviholder på sin høystatus.

På samme måte kan en annen prest tviholde på sin lavstatus - og vil av den grunn ikke bli oppfattet som troverdig - men kanskje komisk. Kunsten er hele tiden å være i bevegelse mellom de ulike former for status i samspill med menigheten og i de andre sammenhenger man går inn i. For en leder i en bedrift er det like viktig å være bevisst på hvilken status man møter medarbeidere. Tett opp til statusarbeidet, ligger det jeg vil kalle "å ta fokus" og "å gi fra seg fokus", alt ettersom konteksten krever det.

Hvordan man "holder på fokus" og "gir fra seg fokus", er noe alle trenger å erfare gjennom trening

Kort fortalt handler dette om en bevissthet omkring hvem - eller hva - som har eller får din oppmerksomhet.

Hvordan samhandler man med det som skjer i en større kontekst, som for eksempel en gudstjeneste?

Hva gjør du når det skjer uventede ting? Later du som ingenting og bare "durer videre", eller stopper du opp og gir det som skjer fokus?

Om man ikke stopper opp, men tviholder på egen aktivitet, vil det helt sikkert resultere i at alle andre gir oppmerksomhet til det som uventet skjedde - og ikke til deg. Og dersom de gir deg oppmerksomhet, så sitter de og tenker på hvorfor du later som ingenting, og de går glipp av det du vil formidle for en kortere eller lengre tidsperiode.

Da jeg jobbet med døve, kunne jeg lett se når kommunikasjonen med meg ble brutt, for eksempel i en gudstjeneste. Om de døve så bort fra meg, visste jeg at det var et brudd. Når det gjelder å arbeide med "fokus", er det Viola Spolins[7] "teaterleker" som har vært og er min viktigste inspirasjonskilde.

Hvordan du ser ut når du sier noe, er viktigere enn akkurat hva du sier

Vi har erfart det og forskning bekrefter det, at nærmere 80 prosent av vår formidling er knyttet til kroppsspråket.

Det er nå på tide å svare på spørsmålet: Hva er kroppsspråk?

Den vanligste definisjonen av "kroppsspråk" er enkel og svært vid: Kroppsspråk er alt minus ordene.

Alt fra holdninger, ansiktsuttrykk, gester og måter å bevege seg på, til klærne, hvor man plasserer seg i forhold til andre i et rom, stemmen, toneleie og nervøse gester. Amerikansk litteratur inkluderer også gjerne tidsbruken.

Når man forsker på kroppsspråk, deler man kommunikasjonen gjerne opp i tre områder: Ordene, intonasjonen eller hvordan vi bruker stemmen, og "resten" - som vi kaller kroppsspråket. Forskningens prosenttall bekrefter det de fleste vet av erfaring, at kroppsspråket er svært viktig for den helhetlige kommunikasjonen:

Albert Mehabrian arbeidet allerede på 1950-tallet med å kartlegge den totale kommunikasjon. Han var en pioner innenfor dette feltet, og hans tall har fortsatt gyldighet: Bare ord utgjør 7 % av kommunikasjonen, 38 % handler om intonasjonen (toneleie, andre lyder, kremt, osv.), 55 % er "resten" - ikke-verbal kommunikasjon.

En annen foregangsmann, antropologen Ray Birdwhistell fant ut at den ikke-verbale komponenten i en samtale er overveldende i en ansikt-til-ansikt samtale: Den verbale delen er ca 35 %, og den non-verbale er ca 65 %.

På 1970/80-tallet ble det gjort analyser i forhold til salgsrekorder og forhandlinger. Disse viste at i forhandlings- og salgsmøter ble det målt at mellom 60 og 80 % av den totale kommunikasjonen var knyttet til kroppsspråket. En interessant detalj her var at ved telefonmøter vant som oftest den med det sterkeste argumentet. Men når man møttes ansikt-til-ansikt, ble som oftest beslutningene tatt ut fra hva de så og ikke hva de hørte.[8]

En voksen som sier til et barn - "Nå blir jeg sint på deg" - med et mykt tonefall, vil neppe bli trodd. Barnet tror heller ikke på ordene - "Nei, jeg er ikke sint" - dersom du snur deg brått og rynker pannen, eller gir andre kroppslige uttrykk for at ord og kropp ikke stemmer overens.

Prosentandelen varierer ut fra hvilken kontekst vi befinner oss i. Dersom det er stort sprik mellom disse tre områdene - ord, intonasjon og kropp - så velger vi vanligvis å stole på det kroppslige uttrykket som sannheten. - Selv om voksne er 'flinke' til å overse og neglisjere det kroppslige uttrykket, oftere enn det barn gjør. Vi kaller det som kjent også "dobbeltkommunikasjon" når det er åpenbare motstridende beskjeder som sendes fra samme person.

Hvorfor er kroppsspråk så viktig?

Kanskje er det unødvendig å minne om nå, men likevel: Kroppsspråk er viktig fordi det formidler følelsene våre. Det formidler holdningene vi bærer med oss - til hverandre og til omgivelsene. Det er også viktig fordi kroppen svært sjelden kan lyve over et lengre tidsperspektiv.[9]

Med kroppsspråket vårt foretar vi prioriteringer som: Hvem i denne gruppen er mest interessant for meg?

Med kroppsspråket viser vi også hvem som er den uformelle lederen i en gruppe.

Videre bruker voksne kroppsspråket til å mobbe hverandre f eks. gjennom "å himle med øynene" når en går forbi - eller med lignende gester. - Eller vi viser hverandre interesse og bekrefter hverandre, uten å si et eneste ord.

Ubevisste handlingsmønstre gjøres bevisste. Det betyr større valgfrihet i kommunikasjonen

En bekjent av meg, som er to meter høy pluss litt til, strevde i forhold til at han ikke ville gi et for overveldende inntrykk når han hilste på folk. Men han vil heller ikke synke sammen i kroppen for å gjøre seg selv mindre. - Hva kunne han gjøre? Mitt første spørsmål var: Hva gjør du i dag når du hilser? Han viste meg det, og jeg tenkte med en gang på et par ting vi kunne utforske: Det ene var styrken på håndtrykket, og det andre var hvor tett inntil folk han skulle gå. Håndtrykket hans var ikke bare fast - han var en 'knokkelknuser'. Jeg følte meg virkelig underlegen og satt på plass. Dette sa jeg, og han visste slett ikke at han klemte så hardt.

En ubevisst handling ble gjort bevisst. Dermed kunne vi starte med å utforske alternativer.

Ubevisste handlingsmønstre må gjøres bevisste for at man skal ha nytte av å jobbe med kroppsspråk. - Hva gjør jeg, hvordan tolkes det jeg gjør, og hvilke alternativer har jeg?

Det andre jeg gjorde ham oppmerksom på var de ulike "sonene" vi omgir oss med. Alle har sine soner rundt seg, og de varierer fra person til person - og også mellom kulturer.

Innerst har vi det vi kaller for "intimsonen" (15 - 46 cm). Inn dit slipper vi ideelt sett bare dem vi vil være intime med.

Utenfor intimsonen har vi en "personlig sone" (46 cm - 1,2 m). I denne sonen treffer vi bekjente i selskap, osv.

Deretter kommer den &sosiale sonen& (1,2 - 3,6 m). I den sonen vi møter fremmede.

Til slutt den "offentlige sonen" (mer enn 3,6 m) - hvor vi snakker til en større forsamling eller til en gruppe. Selv om jeg her har gjengitt centimetre, slik dette står beskrevet hos Allan og Barbara Pease, så betyr ikke dette at det er absolutt. Avstandene er ment som en pekepinn, og jeg vil presisere at opplevelsen av hvor de ulike sonene går, er både individuelt betinget og kontekst- og kulturavhengig.

Min lange venn i eksempelet ovenfor, som i utgangspunktet rager høyt i terrenget og som jeg uansett må se opp til, hadde nytte av å bli bevisst på disse sonene som folk omgir seg med. Han kunne tenke etter hvilken effekt det har på folk hvor tett han går inntil.

Jeg har selv en gang opplevd å snakke med en dame som jeg følte kom altfor nær inntil meg. Ubehagelig nær, så jeg flyttet meg. Og hun kom etter. Vi var på en tog perrong, og da toget endelig kom, var hun forskrekket over å oppdage at bagasjen vår var stående så langt borte. - Hvordan kunne det ha seg?

Min erfaring er at mange mennesker trenger å øve opp varsomhet og várhet for hvor tett de kan gå inn på andre mennesker - og på å bli klar over at dette forandrer seg fra situasjon til situasjon. Dersom man står tett sammen i en heis eller i en kø, aksepterer man at fremmede folk kommer innenfor det jeg kalte intimsonen. Det vi gjør for å tolerere dette, er at vi unngår blikkontakt. Vi slutter å snakke, vi ser ned, vi leser intenst i noe, osv.

Beskrivelse av en dag med veiledning på kroppsspråk

Jeg har en gruppe mennesker foran meg som skal jobbe med sitt eget kroppsspråk for å bli bedre til å kommunisere. La oss si at det er mellom ti og femten personer. De kjenner hverandre litt - men ikke alle kjenner alle. De er kolleger og trygghetsnivået er ikke i utgangspunktet veldig høyt når det gjelder å prøve ut noe nytt overfor hverandre eller sammen med hverandre.

Ideelt sett har jeg brukt nok tid på å etablere gruppen og bli litt bedre kjent med dem. Gjennom å lytte til deres forventninger til dagen, har jeg dannet meg et første inntrykk. Vi skal være sammen en dag, kanskje to, og målet for dem er å bli bedre kjent med eget kroppsspråk. Målet er også å få lære mer om hva kroppsspråk er, og hvordan vi kan bruke det mer aktivt for å formidle et budskap. - I dette tilfellet å formidle liturgien i en gudstjeneste. Det kunne ha vært en presentasjon eller et foredrag.

Poenget er gjerne å fokusere innover - i seg selv i den situasjon man står i - og utforske mulighetene man har til forskjellige uttrykk. Hensikten er å sprenge noen grenser og få et blikk utenfra - fra andre som observerer en.

Vi har allerede tilbrakt noen timer sammen nå. - For å bli bedre kjent og for å få innblikk i hva det betyr å uttrykke seg gjennom kroppsspråk. - Hva er kroppsspråk egentlig?

Hovedmålet mitt er å åpne øynene deres for mangfoldet når det både gjelder å uttrykke seg kroppslig og de mulige tolkninger som finnes for kroppslige uttrykk.

Gruppen har hørt meg holde et kort foredrag. Det kan ha ulike hovedtemaer i lys av hvilken gruppe jeg har foran meg. Foredraget rommer alltid litt om: Hva er kroppsspråk, hvorfor det er det så viktig, og noe om vårt individuelle kroppsspråk.

Vi har brukt noen timer på teorier og øvelser og på leker som har til hensikt å sette fokus på egen kropp: Hvordan ser jeg ut når jeg er ekstremt åpen - eller ekstremt lukket? Hvilke holdninger kan vi innta i ulike situasjoner? Hvordan er sammenhengen mellom kropp og følelser og stemme? Jeg bygger bevisst opp det jeg kaller en trygghetsplattform i gruppen.

Å øve framfor en gruppe er frivillig - på samme måte frivilligheten i leken.

Tiden er etter hvert inne for en økt av praktisk karakter. Siden denne gruppen består av prester, skal en person framføre en liten sekvens av liturgien overfor de andre. - Enten fra nådehilsen - som er de ordene en gudstjeneste alltid starter med[10] - eller velsignelsen[11] som er det siste leddet i gudstjenesten.

Jeg tvinger ingen til å komme fram. Jeg forklarer hva som skal skje. Fortsettelsen må være basert på frivillighet, som i leken. Men jeg lager regler for gruppens tilbakemeldinger, for at den som stiller seg fram som frivillig skal kunne få mest mulig konkret ut av veiledningen.

Når det gjelder å jobbe med veiledning på kroppsspråk, er det viktig å øve seg i å skille mellom hva vi ser rent faktisk, og hvordan vi tolker det vi ser. - Hvor er armene? Hvordan er ansiktsuttrykket? Blikkontakten, kroppsholdningen? Står man stille - eller vipper man med føttene? Er ryggen lut eller er brystkassen fram?

Alt dette har vi begynt å arbeide med tidligere på dagen mens vi ble mer kjent og tryggere på hverandre. Min erfaring er at mange vet ikke hva de ser. De sanser - og hopper deretter rett til tolkningen av det som foregår foran øynene deres. Å bevisstgjøre seg selv på hva man ser, og så fortelle det man har sett til personen som har utført kommunikasjonen, er en ryddig og lite truende måte å arbeide med kroppsspråk på. Å sende tilbake sine observasjoner på en beskrivende måte, gir den andre personen en mulighet til å bli seg bevisst sine egne ubevisste handlinger - og å forholde seg til dem.

Tolkningen av det vi har sett, kommer i neste omgang. Dette er en slitsom prosess for den som leder. - Det å holde på avgrensningen mellom å tolke og observere. Av og til kan det være hensiktsmessig å la dette gli over i hverandre, særlig når den som blir veiledet skjønner at det den andre kommer med er en tolkning og den som blir veiledet kan si; "det er ikke det jeg vil uttrykke!".

Tolkning av en person gjør vi ut fra vår individuelle kontekst og erfaring. Derfor skjer det ofte; ja, nesten alltid at et uttrykk kan oppleves og tolkes forskjellig. Kanskje er det to eller tre forskjellige tolkninger på samme handling i sekvensen.

Det å dele sekvensen opp i flere handlinger, er en annen utfordring. I arbeidet med å bli bevisst på hva man vil uttrykke og hjelpe kroppen til å formidle dette, er vi helt avhengig av et blikk utenfra som beskriver oss. Men det er bare den som selv blir veiledet som vet hvilken av de (for eksempel) tre ulike tolkninger, som stemmer med hvordan han/hun har det inne i seg.

Jeg jobber individuelt med personer foran resten av gruppen. Først velger den enkelte hva hun/han vil øve på; nådehilsen eller velsignelsen. Det er en avgrenset del som gjør at flere får prøve. Det er en passe lang sekvens fra gudstjenesten, som man godt kan øve på separat. Om man velger altfor lange sekvenser eller opererer med altfor store grupper, blir det ikke tilstrekkelig fokusert. Tilbakemeldingene blir altfor mange og vanskelige å forholde seg til for den som blir veiledet. Jeg taler klok av skade. Som nevnt er frivillighet grunnleggende for meg. Men jeg kan godt utfordre særlig prester litt ekstra, fordi de flere ganger i uken står frem foran en forsamling, og personlig synes jeg de er forpliktet til å jobbe fram en så tydelig kommunikasjon som mulig.

Den som ønsker det, kan stille seg fram og uttrykke seg slik hun/han vanligvis gjør, og så få en beskrivende tilbakemelding først. Deretter får hun/han høre gruppens tolkninger og reaksjoner på hva de andre i gruppen så og opplevde. Den som har utført en handling får mao. vite hvilke følelser og assosiasjoner gruppen sitter igjen med i forhold til det gruppen har sett og hørt.

Betydningen av "pirk"

Man kan kanskje si at det er "pirk". Men det er "pirk" som må til dersom man skal ha muligheter til å oppdage et bevegelsesmønster man har brukt i 20 år eller mer. De fleste blir overrasket over hvor lite forandring som skal til for at helhetsinntrykket blir et annet. Å løfte hendene kan gjøres på mange måter. Det hender ikke så sjelden at den som blir veiledet oppdager at det man alltid har gjort, kommuniserer noe helt annet enn det man har ønsket - og trodd - at man formidlet.

Når man veileder på kroppsspråk, nytter det ikke bare å få høre at "du virker så streng", eller "eg føler det er litt klamt", eller "det er veldig trygt". Man må få vite hva det er som gjør uttrykket "strengt", "klamt", "trygt" eller "snerpete". Man må få hjelp til å oppdage og kjenne etter at man faktisk "snurper munnen sin sammen" mellom hver gang man tar sats for å si noe. Visste du at du står og vipper på hælene? Og når du løfter armene så høyt i luften, ser det ut som om det er noen som står og peker på deg med en pistol? Når du viser håndflatene - men fortsetter å holde albuene tett inntil siden - blir uttrykket anstrengende. Og så videre.

Jeg samler det jeg har hørt og utfordrer den som blir veiledet til å prøve ut ulike uttrykk. Dette skjer som oftest på følgende måte: Først veileder jeg den som har vist noe gjennom å spørre etter samsvaret mellom handlingen og det den som er blitt veiledet ønsker å utrykke. Dette skjer ved å stille åpne spørsmål som: - Hva betyr nådehilsen for deg? - Hva ønsker du å uttrykke? Dersom den som blir veiledet ikke finner ord - noe som ofte skjer - går jeg raskt videre med å utfordre den som blir veiledet til å se for seg et bilde som kan gjenspeile det som velsignelsen eller nådehilsenen betyr for den veiledede.

Det dukker ofte og raskt opp et klart bilde hos den som blir veiledet. Ut fra dette bildet - som forteller meg hva han/hun ønsker å uttrykke - selv om det ikke er sagt direkte, kan jeg jobbe videre med kroppen. Det indre bildet er lettere å jobbe visuelt videre med, fremfor en teologisk forklaringsmodell for hvorfor man gjør det ene eller det andre. Å tenke fritt i bilder eller assosiasjoner når det gjelder ulike liturgiske ledd, er det ikke så vanlig å bli utfordret på. Derfor overrasker den som blir veiledet seg selv med å komme opp med et klart bilde.

Jeg ber den som blir veiledet å hviske sitt indre bilde til meg. Det er meget bevisst. Dette gjøres slik fordi jeg tror mange teologer tenker altfor komplisert når de skal snakke om liturgien, særlig foran en forsamling av kolleger. I stedet for "å blottlegge" den veilededes umiddelbare tanker overfor alle de andre, vil jeg beskytte ham/henne mot kollegenes refleksjoner på dette punktet. Derfor ber jeg den som blir veiledet hviske til meg sitt indre bilde.

Bildet som er valgt som et symbol for hva nådehilsen eller velsignelsen betyr, ber jeg den som veiledes om å tenke bevisst på når han/hun prøver igjen, sammen med eventuelle råd og vink som er resultater av gruppens observasjoner. Dette kan være tilbakemeldinger om for eksempel; å stå stødig, ikke begynne å snakke før han/hun har snudd seg, å se på oss alle, osv.

Ved å prøve ut - med en leken holdning - mange kroppslige uttrykk kan man finne det man leter etter. Å kaste seg ut i "eksperimentering" er essensielt for at man skal kunne endre et fast kroppslig mønster. For prester, som bruker armbevegelser mye, gjelder det for eksempel å eksperimentere med høyden på disse bevegelsene og mellomrommet mellom hendene. - Når kjennes det behagelig? - Hvordan ser det ut for oss som du skal kommunisere til? - Hvordan man står, går eller snur seg, er også faktorer det er viktig å jobbe med.

Alle som har forsøkt å skifte ut et gammelt, fast kroppslig mønster med et nytt, vet at det oppleves helt unaturlig i starten. For eksempel: Kan du der du nå sitter og leser legge armene dine i kors først slik du pleier å gjøre det. Jeg tror at dette for de fleste kjennes helt greit ut. Mange bruker uttrykk som at de føler det "samlende", "trygt" eller "avslappet"når de legger armene i kors. Men nå ber jeg deg gjøre det samme - bare omvendt. (Armene motsatt vei). Kjenn på endringen og den motstanden som det ofte skaper. Noen klarer ikke en gang å få til å legge armene i kors motsatt vei, med den andre armen øverst. Det føles unaturlig. Det er ikke nødvendigvis unaturlig, men det føles slik, fordi de fleste av oss har gjennom år nedlagt eller prioritert en måte "å organisere kroppen" vår på når det gjelder handlingsmønstre.

Ingenting av det vi gjør med kroppene våre kan betegnes som "feil" eller "riktig", men personer som står i en aktiv kommunikasjonsprosess med andre bør få hjelp eller tips til å oppdage forholdet mellom hva kroppen kommuniserer og hva de ønsker å kommunisere.

Det første skrittet på veien til mer helhetlig kommunikasjon, er å bli klar over hva man faktisk gjør. En prest som ønsker å uttrykke noe bestemt med velsignelsen i en gudstjeneste, må først bli bevisst på hva han/hun vil formidle før han/hun kan jobbe med det kroppslige uttrykket. Man kan kalle det refleksjon over praksis, og man kan her bruke 'Handal og Lauvås' "praksistrekant" som et arbeidsverktøy.[12] Jeg ser at deres teori passer godt inn i forhold til noe av det jeg har praktisert.

Dersom du ikke er bevisst på hva du vil med kommunikasjonen når du står framfor en stor forsamling, er det gode muligheter for at kroppen din "lekker ut" dine egentlige følelser. Det kan være at du sier "velkommen til kirken" og "nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus", mens forsamlingen ser; "du er nervøs, du vet ikke helt hvor du er i teksten". Og presten tenker; "nå må de ungene bli stille snart", og du er trist eller du er glad, du er likegyldig eller du har akkurat kranglet, du er forferdelig sliten eller du gjør dette går på rutinen.

Metoden

"Han er trygg og god", sier noen. "Hvordan ser du det?", vil jeg spørre. "Hun gikk som en gås", sier en annen. "Hva forteller det deg?", ville jeg spørre. - Hvordan tolker du det du ser, eller hvorfor får du tanker og følelser knyttet til det du ser - enda du kanskje ikke vet nøyaktig hva du har sett?

Vi har alle vårt spesielle perspektiv når vi skal beskrive noe. Det kan være meningsfylt å anerkjenne det de andre ser og oppfatter selv om det ikke er det samme som vi ser og opplever. I siste instans er det den som blir beskrevet som må forholde seg til det som gruppen ser. Den som blir beskrevet må bestemme seg for om han/hun vil gjøre noe med det eller ikke.

Det hele handler om en bevissthets- eller bevisstgjøringsprosess. - Hvem er jeg? Hvem ser andre meg som? Hva ønsker jeg å framstå som? Hvor kompleks eller hvor entydig vil jeg være i ulike sammenhenger? Hva ønsker jeg å kommunisere og hvordan lykkes jeg med det? I dette arbeidet henter jeg inspirasjon fra mange ulike teorier, slik jeg har referert til i starten.

I bunnen for min metode og mitt arbeide ligger en læresetning jeg i sin tid ble kjent med hos Grenstad: "Å lære er å oppdage". Å veilede noen til oppdagelse er en stor kunst som jeg ikke slutter å undres over. - Dels fordi jeg aldri kan forutsi hvilke spørsmål eller elementer som fører til oppdagelse for en annen person. - Dels fordi jeg har erfart forskjellen på hva som skjer når man oppdager noe selv, sammenlignet med hva som skjer når noen forteller deg hva du burde ha oppdaget. Grenstad[13] er opptatt av åpne spørsmål, ufullstendige setninger, det "å tømme meningsreservoaret", det som flyter sammen og skaper mening, osv.

I tillegg legger jeg vekt på den praktiske handlingen og den fysiske bevegelsen som kilde til oppdagelse. Når jeg oppdager noe selv, gjennom erfaring, utprøving, samtale, eller som respons fra en gruppe, går det inn i kroppen på en annen måte enn om noen forteller, belærer og doserer, selv om de har aldri så mye rett i det som sies.

"Veiledning kjennetegnes av den gode samtalen", er en setning som gjentas i veiledningslitteraturen. Derfor legges det mye arbeid i å stille spørsmål som åpner i stedet for at de lukker, og det legges vekt på å være vàr overfor språkets effekt på den man veileder. Språk og samtaler, fellesrefleksjoner, selvrefleksjon og dialog. - Alt dette er viktige redskaper i veiledningen.

Jeg er enig i at samtalen er et viktig verktøy i en veiledningssituasjon. Vi klarer oss ikke uten å snu og vende på ord, belyse ordene fra ulike vinkler, sette dem inn i nye sammenhenger. Ord kan skape overraskende bilder inne i oss, tanker som åpner opp innover i oss selv, så vi kan gjenkjenne noe. - Kanskje gjenkjennelsen hjelper oss til dypere innsikt, både når det gjelder oss selv, vårt private liv, våre valg og ikke minst hvorfor vi velger og gjør det vi gjør i en praktisk utførelse av arbeidet.

Mitt poeng er at utgangspunktet for samtale og refleksjon kan også være kroppens uttrykk og det som formidles non-verbalt. Dette kan virke fremmed, fordi man ikke automatisk har ord for det man opplever med en kropp - og som kan gjøre at hele uttrykket forandres. - Noe var veldig annerledes - men hva var det? Vi kan gjerne si at det var bedre eller dårligere, men det er vanskeligere å se nøyaktig og si presist hva det var som gjorde det bedre eller som gjorde det dårligere. Det er først når vi oppdager i oss selv hva som skaper en reaksjon hos de andre - at vi kan ha et bevisst forhold til det vi gjør.

Vi erfarer forskjellene eller mangfoldet når vi jobber med kroppen Vi blir utfordret til å akseptere at det er mange måter å gjøre en bevegelse på. Vi ser hvor ulikt den samme kroppslige bevegelsen kan oppleves hos to forskjellige personer. De flinke imitatorene får oss til å le, selv om de ikke ser så veldig lik ut dem de imiterer. - Men det er fordi de evner å plukke opp en holdning, spesielle vaner, stemmebruk og kanskje noen overraskende gester som de overdriver og dermed hjelper oss til å bli oppmerksom på det komiske i en annen persons kroppslige mønster.

Det som ser "pent ut" hos en person, kan være helt håpløst hos en annen. Dette er opplagt når det gjelder klær, som må tilpasses størrelse, person, farger, stil, osv. Men det samme gjelder for bevegelser, og det er noe som mange ikke er klar over.

Det gjelder å finne sin personlige stil og bli trygg i den, ikke uten variasjoner - men med bevissthet. I tillegg må man kjenne på hvor mye plass man vil ta (utgjøre) med kroppen i et rom. Vi er flinkere til å justere stemmen, fordi dette har vi fått tilbakemelding på fra vi var barn, men når det gjelder kroppen så har mange kanskje ikke fått noe tilbakemelding siden vi var tenåringer og sleivete i bevegelsene.

Hos Johan Velten er det grunnleggende premisset i veiledningen at det ikke er noen andre enn en selv som kan finne løsningen. Den veiledede har selv svaret. "Folk flest hører ikke på rådene. Man lytter bare til de råd som stemmer i ens eget hode eller hjerte".[14] Veilederrollen handler dermed om å stille gode spørsmål og lytte, slik at svaret kommer fram i bevisstheten.

Veiledning på kroppsspråk krysser skillet mellom veiledning og rådgivning. Når man veileder på kroppsspråk skjer det ofte at den veiledede ikke vet hva han eller hun gjorde i situasjonen. For å kunne oppøve evnen til å være i dialog med en selv, trenger man både veiledning og rådgivning.

Derfor blir det også rådgivning på det viset at jeg åpner opp for at den som blir veiledet får konkrete forslag som han/hun kan prøve ut. Gruppen og jeg foreslår bevegelser som den andre kan prøve - og som kanskje stemmer bedre i forhold til rom, type, kroppsbygning, osv. Denne rådgivningen/veiledningen må ikke forveksles med å tro at det finnes en fasit for hvordan man skal framtre. Meningen med å få folk til å prøve ut ulike posisjoner er å åpne opp for et større handlingsperspektiv. Eller sagt med andre ord; det er så mange måter å gjøre ting på. Til slutt må den enkelte velge selv.

Mer ønsker jeg ikke si om metoden min. Mennesker er forskjellige, og det handler mest om å kunne være fleksibel i møte med hvert enkelt menneske. Å få treffe et menneske som er villig til å eksperimentere med sitt kroppsspråk er som å begi seg ut på en reise sammen med en ukjent. - Fordi jeg har vært med på reiser før har jeg samlet kunnskap fra ulike hold som gjør at jeg kan gjenkjenne noen bevegelsesmønstre. Teorien på dette området er det viktig å ha med seg, men den kan utrette svært lite for den enkelte dersom man ikke beveger seg ut i den praktiske utprøvingens og erfaringens verden.

Teorien

Eksistensfilosofen Merleau-Ponty (1908 - 1961) var ved siden av Sartre (1905 - 1961) en ledende tenker i fransk åndsliv etter annen verdenskrig. Når han skal beskrive og forstå den menneskelige eksistens og verden, setter han kroppen i sentrum. Han sier at vår forståelse av verden er grunnet på vår kropps forståelse av sine omgivelser.

Når det kommer til beskrivelsen av forholdet mellom bevissthet og kropp, er Merleau- Ponty den første innenfor den fenomenologiske bevegelsen som gir kroppen forrang, og han starter der. Sartre mener at bevisstheten må beskrives før kroppen. Merleau -Ponty sier at vi erfarer verden gjennom kroppen - som sansende, persiperende (hvordan vi tar inn og tolker ting), handlende, følende og talende. Dette er slik kroppen er for den enkelte i førsteperson.

Kroppen er bærer av "væren i verden". Dette er et begrep som Merleau-Ponty ofte bruker i sin bok om kroppens fenomenologi. Det han legger i dette begrepet, slik jeg har forstått det, er å forene det psykiske og fysiske til en helhet.

For mellom de fysiologiske betingelser og de psykologiske bestemmelser, som hele tiden flettes i hverandre, ligger eksistensen - eller det han kaller "væren i verden". Kroppen er det redskapet vi har til å forene og erfare dette å være i verden.

Har vår opplevelse og erfaring av bevissthet basis i tenkningen - eller i handlingen? Dette diskuteres kontinuerlig.

Det vi vet er at hjernen har en enorm kapasitet til å arbeide "på kryss og tvers". Elektroniske signaler blir sendt av gårde, hele tiden. Når man studerer en maurtue er det ikke mye å bli klok på ved kun å følge én enkelt maur. Poenget er at alle jobber sammen - og det er dette som gjør at maurtuen eksisterer og fungerer, med ganger, labyrinter og kompliserte systemer. Det virker ikke som om maurene trenger å ha en bevissthet om seg selv i forhold til de andre; de bare eksisterer sammen og gjør det som er nødvendig. Jeg synes det er fascinerende at hjerneforskere sammenligner aktiviteten i vår hjerne med aktiviteten i en maurtue.

Akkurat i grenselandet mellom å erfare vår egen kropp og tolke andres kropper inn i vår eksistens, ligger utfordringen i forhold til det å arbeide med kropp og kommunikasjon.

Hvordan opplever du din kropp som en "væren i verden"? Hvordan ser andre mennesker din kropp - og betrakter den som et objekt eller et subjekt i kommunikasjonen?

"Observing the movement of oneself and others is a touchstone to knowledge" (Hackney)

Rudolf Laban (1879 - 1958) hjelper oss å snakke om kroppen på en måte som man kan forholde seg til uten å analysere årsaken til hvorfor vi gjør som vi gjør.[15] Han tar opp uttrykket "Effort" som beskriver dynamikken i en bevegelse.

I "Effort" ligger et forhold til tiden, flyt, vekt og rommet: Tiden man bruker på å gjøre en bevegelse - skjer det kvikt eller vedvarende (sustained)? Når det gjelder flyt (flow) snakker Laban om at den kan være fri eller bundet. Vekten kan være lett eller tung, og forholdet til rommet kan være indirekte eller direkte. På denne måten får vi et analyseverktøy for en bevegelse.

Peggy Hackney har gjennom sin bok "Making Connections" tatt Labans teorier videre og beskrevet hvordan Irmigard Bartenieff arbeidet med kroppen for å få adgang til en indre bevissthet.

Bartenieff hadde en helhetlig tenkning om bevegelse, og for henne var tanke, kropp og sjel uløselig knyttet sammen til et hele. Pusten er basis for all vår bevegelse. Hele kroppen henger sammen - både det indre og det ytre. Gjennom Hackneys beskrivelser og refleksjoner over Bartenieffs arbeid, gir hun oss et system og en analyse av de fundamentale kroppslige bevegelsesmønstre som vi gjennomlever fra mors liv og framover i vår fysiske utvikling. Bartenieff publiserte aldri noen av sine teorier eller metoder selv.

Fra å ha ligget inne i en varm, trygg mage, til lyden av hjerteslagene, hvor vi har beveget oss rundt og sparket med armer og bein, blir vi så født inn i en verden hvor vi fortsatt har sterk tilknytning til mor gjennom amming - men hvor det er mulig å gjøre mer enn å bøye og strekke seg rundt egen navle. Nå har babyen et forhold til jordens graviditet, den må forholde seg til rommet og til luften den puster inn og puster ut. Etter hvert utvikler babyen seg fra å være stabil - til å bli mobil.

Alle bevegelser vi foretar oss begynner et sted inne i kroppen. Boken inneholder en analyse av hvor bevegelsene initieres i skjelettet og gjennom det nevro-muskulære systemet. Ved å bevisstgjøre for seg selv de ulike bevegelsesmønstrene lærer vi om kroppens uendelige uttrykksmuligheter. Denne kunnskapen nytter det ikke bare å tilegne seg teoretisk. Den må integreres gjennom praktiske øvelser slik at man erfarer bevegelsene i og på kroppen. Dette vil i neste omgang hjelpe en til å være helt tilstede i seg selv og sin egen kropp.

I boken er det formulert noen grunnprinsipper. Jeg skal veldig kort gjengi dem her:

  1. Forandring er et grunnprinsipp. Essensen av en bevegelse er forandring.
  2. Relasjonen til en selv er fundamental. Muligheten for å skape relasjoner starter inne i vår egen kropp. Forbindelse er sammenheng.
  3. Vi skaper forbindelse og sammenheng inne i kroppen gjennom mønstre og planer som vårt nevro-muskulære system utvikler, slik at vi kan utføre bevegelser i sekvenser.

Målet for Bartenieffs grunnprinsipper er å oppnå et mer levende og lettere vekselspill mellom vår indre sammenheng og vårt ytre uttrykk. Med andre ord et levende samspill mellom de to aspekter i kroppen vår som skaper bevegelse.

Hackney beskriver nøye fem nevro-muskulære mønstre som vi alle utvikler fra vi er babyer til vi kan stå og gå oppreist. Disse nevro-muskulære mønstrene våre bærer vi i genene. Hvert mønster forholder seg til spesielle "kroppslandemerker" (body landmarks) som er sentrale for bevegelsene.

La oss for eksempel ta "Sjøstjernemønsteret" som det første: Hvis vi tenker oss mennesket som en sjøstjerneform, så har den seks lemmer, to armer, to bein, hodet og halebein. I sentrum er navlestrengen. Bevegelsen i dette første mønsteret er at man trekker seg sammen rundt navlestrengen - og strekker seg ut fra den. Da er det "kroppslandemerkene" håndflate og hæl som møtes og hodet møter halebeinet.

Men det er ikke kun ett mønster som er det riktige i forhold til bevegelser. Det er alltid mange muligheter ut fra hvordan vi organiserer kroppene våre. Et eksempel: Ta bevegelsen vi gjør for å løfte armene. Vi kan løfte armene våre ved å initiere bevegelsen fra skulderbladene - eller gjennom fingertuppene. Dersom vi prøver ut disse to forskjellige måtene med oppmerksomhet, erfarer vi at det gir oss to ulike uttrykk for dem som ser på og ulike følelser for oss som utfører bevegelsen.

"As human beings we want to be fully present, embodied, as we live our lives. We want to communicate who we are and what we stand for in action, so that our message reaches out to others. As we move, whether in dance, theatre, sports or simply in being with others, we want to connect. In order to do this we need to find means to connect inwardly, both to what we want to say and to how all parts of the body relate to each other to support our statement and purpose. This ability to make connections, to create relationship, is a skill which begins "at home", within our own bodies.[16]".

Å oppøve følsomheten for hva kroppen forteller deg, er viktig i forhold til å bli en god kommunikator. Jeg mener det er riktig å bringe mer av dette også inn i veiledersituasjoner.

Kropp og følelser er uopphørlig knyttet til hverandre. Det er lett å se dette spesielt hos barn. Et barn er aldri sint, glad eller lei seg bare ved hjelp av ord. Kroppen understreker følelsen på en svært tydelig måte. Jeg tror at i kroppen skrives det inn erfaringer, minner, følelser og drømmer. Dermed blir ens egen kropp en kilde til kunnskap om en selv.

Kroppsbevegelse er ikke et symbol for et uttrykk; det er selve uttrykket, for å sitere Hackney.

Ansikt og følelser

Den teoretikeren som jeg kanskje har vært aller mest glad for å ha oppdaget etter at jeg gjorde mine egne erfaringer, er Paul Ekman.[17] I arbeidet mitt med å veilede på kroppsspråk og kommunikasjon, slo det meg ganske raskt hvor stor sammenheng det er mellom den indre tilstanden et menneske er i og andres tolkning av det kroppslige uttrykket.

Dette er bakgrunnen for at jeg raskt begynte med å be den som blir veiledet om å tenke på et bilde som kunne uttrykke det han/hun ville formidle. Uten unntak kommer det fram bilder som handler om positive assosiasjoner, noe vakkert, noe som skaper harmoni eller noe som gjør en glad. Jeg lar aldri andre få ta del i bildet, men jeg bruker det som et korrektiv til min egen veiledning av den andres ønske om uttrykk.

Nesten uten unntak skjer det at den personen som blir bevisst på et klart bilde inne i seg for hva velsignelsen eller nådehilsen skal være, utstråler en tydelighet som ikke var der før. Jeg har lagt merke til at den som blir veiledet kanskje ikke klarer å følge opp alle rådene, men gjennom å se for seg den valgte metaforen skjer det noe både med ansiktet og med bevegelsene. Dette høres nesten litt mystisk ut - men det er det ikke.

Da jeg oppdaget Paul Ekman gjennom hans bok om ansiktsuttrykk og følelser, falt en del brikker på plass; en del hvorfor-spørsmål fikk svar. Ekman har vært fullstendig oppslukt av forholdet mellom følelser og ansiktsuttrykk i over 40 år. Hans livsverk har bestått av å avdekke mysteriet knyttet til den fundamentale menneskelige oppførsel. Hva er det som utløser en følelsesmessig respons? Hvordan uttrykkes følelsen? Kan vi kontrollere den? Er ansiktsuttrykk medfødt eller innlært? Kan vi lære å lese ansiktsuttrykk, selv om de bare passerer i og forbi ansiktet vårt i en brøkdel av et sekund?

Disse og andre spørsmål drøfter Ekman. Han har foretatt grundig forskning. Det som jeg synes er det mest oppsiktsvekkende og interessante, er at uansett hvilken kulturell bakgrunn vi har, uansett hvor vi kommer fra i verden, så viser vi mennesker syv grunnleggende, universelle følelser i ansiktene våre, med akkurat de samme muskelsammentrekninger.[18] På den måten kan vi gjenkjenne følelser hos hverandre, helt uavhengig av kulturell kontekst. Disse syv følelsene er: Tristhet, redsel, sinne, avsky, overraskelse, forakt og glede - eller som det sies på engelsk "enjoyable feelings". Jeg tar med det engelske ordet fordi det rommer flere aspekter enn vårt norske ord for "glede".[19]Det er viktig å minne om at selv om vi gjenkjenner en følelse hos en annen, betyr ikke det at vi automatisk vet hva det er som gjør at denne følelsen blir fremkalt hos et annet menneske. Her kommer igjen viktigheten av å skille mellom hva vi observerer - og hvordan vi tolker det vi observerer. Et eksempel: Jeg danser med en mann, han er flink til å føre og vi danser godt sammen. Plutselig spør han om hva som skjer. - Fører jeg ikke riktig, spør han? Jeg vet med en gang hva han har sett i mitt ansikt. Jeg så på et annet par som danset og følte avsky for mannen i dette paret fordi han presset partneren sin inn til seg. Men min dansepartner så min reaksjon overfor den andre og tolket denne naturlig nok inn i den sammenhengen han var i dansebevegelsen med meg.

Når jeg i en veiledningssituasjon ber en om finne frem et bilde for det han/hun vil uttrykke, så sa jeg ovenfor at det uten unntak skjer at de ser for seg noe som er positivt, vakkert, harmonisk, osv. Etter å ha blitt kjent med Ekmans teorier, forstår jeg at det som skjer er at de får på netthinnen noe som gir dem en følelse av glede på et eller annet vis. Denne gode følelsen gjenspeiler seg, mer eller mindre, i ansiktet dersom de virkelig føler glede. Dersom vi viser en av disse seks følelsene som Ekman beskriver, så reagerer vi kroppslig med muskelsammentrekninger i ansiktet. Dette er ikke viljestyrt; det er følelsesstyrt. Men alle har jo erfaring med å "viljestyre" sinnet sitt, og med dette mener jeg å forsøke å skjule sinne og andre følelser som kan være vanskelig å håndtere der og da.

Oppsummerende refleksjoner

Ideelt sett så tenker jeg at den som skal veilede andre på kroppsspråk, bør selv ha opplevd hvordan det er å ta imot veiledning på sitt eget kroppsspråk. - Slik at man har erfart arbeidet med egen kropp, før man jobber med andre. Dette er viktig fordi vi dermed selv har kjent på sårbarheten og varheten når man jobber praktisk med kroppen. Man blir ekstra oppmerksom og sårbar overfor de ordene andre bruker om oss.

Kroppslige bevegelser kan også utløse minner og reaksjoner som sitter i kroppen. Dette er ikke noe å være redd for, men vi må være klar over det. Det er viktig at den som har ansvaret for prosessen tar imot den andre på en tillitsfull og respektfull måte, uansett hva som skjer. Dette er et ønske jeg selv alltid har med meg, men som jeg gang på gang erfarer hvor vanskelig det er å praktisere. Vi påvirker hverandre og vi speiler hverandre konstant. Om jeg går inn i en gruppe med mye motstand, merker jeg at det er vanskelig å holde tilbake utfordringene som jeg synes gruppen bør tåle. Fristelsen etter å drive gjennom sitt eget prosjekt, skal man være svært oppmerksom på.

Vi tolker hverandre ubevisst hele tiden. Vi er alle flinke til å tolke kroppsspråk, men vi er ikke like flinke til å observere det, samtale om observasjonene eller til gi hverandre tilbakemeldinger på en måte som gjør at den andre har nytte av det. En viktig holdning å gå inn i kroppsspråkarbeidet med, er å akseptere mangfold.

Vi må bestrebe oss på å følge den man skal veilede dit den veiledede vil. Men når man sammen er blitt enige om å legge ut på en båttur, så må man gjerne oppmuntre den andre til å gå ut på dekk, selv om det blåser litt kraftig. Man trenger ikke være der særlig lenge.

Endringer utvider mulighetene våre. Å jobbe med kroppsspråk handler ikke om å finne ett perfekt uttrykk.

Slik jeg ser det handler det om hele tiden å være i bevegelse, både fysisk og mentalt. Man tar alltid med seg den erfaringen man hadde fra før - og inn i noe nytt, inn i en videre prosess. Det er sjelden man snur seg helt vekk fra det man har gjort tidligere. I stedet utvider man handlingsalternativene.

Jeg vil avslutte med et sitat av Irmgard Bartenieff: "Bevegelse, ikke tenkning og overveielser, var det som bragte meg ny kunnskap". Og så en oppfordring: Voksne folk - Ut og lek!

--------------------------------------------------------------------------------

Hackney, Peggy: Making Connections. Total Body Integration Through Bartenieff Fundamentals. Gordon and Breach Publishers, Nederland ,PA 1998,
Merleau-Ponty, Maurice: Kroppens fenomenologi. Pax, Oslo, 1994.
Morris, Desmond: People Watching. Guide to Body Language, Vintage, London, 2002.
Huitzinga, Johan: Homo Ludens. A study of the play element in culture, Beacon London,1955.
Psykolog Howard Gardner har identifisert syv forskjellige typer intelligens: 1. logisk - matematisk intelligens - eksperimentere, stille spørsmål, utregninger, logiske hovedbrud 2. spatial intelligens - tegne, male, visualisere, skrible 3. kropps-kinæstetisk intelligens - løpe, hoppe, bygge, gestikulere, berøre 4. musikalsk intelligens - synge, lytte, spille 5. interpersonell intelligens - organisere, lede, mekle (den medmenneskelige begavelse) 6. intrapersonell intelligens - sætte sig mål, planlegge, drømme, være stille, fordype sig. 7. språklig intelligens - tale, lese, skrive, fortelle. 
Keith Johnston: Improvisation og teater. Hans Reitzels forlag, Danmark, 2003, 8. opplag. Keith Jonstone, grunnleggeren av teatersport og improvisasjonsteater, har skrevet utførlig om statusspill som foregår mellom oss hele tiden.
Viola Spolin. Utgitt teaterlekskartoteket som inneholder masse øvelser i forhold til hvilket fokus vi tar i ulike sammenhenger. Ingmar Thorin er den personen i Norsk kirkeliv som har synliggjort denne metoden gjennom sine leke seminarer i en årrekke.
Allan + Barbara Pease. The Definitive Book of Body Language. Orion Boooks Ltd, Great Britain 2004
Paul Ekmann: Telling Lies, Clues to Deceit in the Marketplace, Politics, and marriage. USA, Norton 1991, reprint med nye kapitler 2001. Paul Ekman gir en grundig studie i følelsesmesige lekasjer skjer gjennom kroppen når man lyver.
Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far og Herren Jesus Kristus.
Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.
Per Lauvås, Gunnar Handal: Veiledning og praktisk yrkesteori, Cappelen Akademiske forlag, Oslo 2000. Jeg velger å ikke gjøre greie for den teorien her, men henviser gjerne til lesning fordi metoden ligner på det jeg gjør når jeg spør etter hva den som blir veiledet egentlig vil utrykke.
Grenstad: Å lære er å oppdage, Didakta Norsk Forlag, Oslo 4.opptrykk 1995
Johan Velten: Arbeidsglede, Hvordan være seg selv på sitt beste. N.W.DAMM&SØN 2003 sitatet er hentet fra side 185 under avsnittet kollegaveiledning.
Peggy Hackney: Making Connections. Total Body Integration Through Bartenieff Fundamentals. Gordon and Breach Publishers, OPA, Nederland, 1998.
Peggy Hackney: Making Connections. Total Body Integration Trough Bartenieff Fundamentals. Gordon and Breach Publishers, OPA 1998. Nederland
Paul Ekman: Emotions Revealed, Understanding Faces and Feelings, Weidenfeld& Nicolson. London 2003.
Jeg er klar over at det diskuteres hva som er de grunnleggende følelsene i et menneske. Mange mener det kun er fire. Men jeg forholder meg her til Ekmans kategorisering.
Ting som er gode å ta og føle på: Silke, stoffer, kosedyr, sand. Å bli berørt av et annet menneske eller selv berøre noen man er glad i. Å se noe vakkert, solnedgang, et barn som ler, voksne som danser. Høre noe som gir glede, latter, sang, musikk, lyden av en som pusler på kjøkkenet for å lage mat til deg. Vann som renner. Smake noe godt, sjokolade, mat. Kjenne deilige lukter, mat, parfyme, frukt. Innenfor alle sansene har vi ulike ting som utløser glede eller tilfredshet. S. Tomkins tenker ikke på sansenes glede for følelser. Men at de utløser gledesfølelser. Psykolog Barbara Fredrickson og Christine Brannigan er av samme oppfatning, men de begrunner det med at sanseinntrykkene bare skjer med oss uten at det forutsettes takknemlighet. Paul Ekman er uenig i dette. Han sier at sansene kan utløse både positive og negative følelser. Det meste av det som gir oss sansemessig glede enten det er gjennom syn, hørsel, smak, lukt og i mindre grad berøring, er innlærte utløsere. Sanselig nytelse skaper glede, og Ekman kan ikke se noen grunn til at det ikke skal defineres som en følelse. Videre sier han at "enjoyable feelings" kan utløses av: Amusement - underholdning. Relief - lettelse, gjerne kombinert med et sukk eller dyp innpust og utpust, en følelse man kjenner når noe har bygget seg sterkt opp og avtar, ikke en følelse som står alene - men en følelse som lener seg mot en annen. Exitement - spenning, har et nært forhold til frykt. Ecstasy - ekstase, en selv-transcendent henrykkelse - noe som noen kan oppleve gjennom meditasjon, andre når dette som en seksuell erfaring sammen med noen de dypt elsker, en intens erfaring. Fiero - involverer at man løser noe vanskelig, enten et intellektuelt problem eller en veldig vanskelig sportslig utfordring. (Når alle blir stumme etter å ha blitt World Idol eller verdensmester på en uventet måte, er det kanskje ordet Fiero som passer for å beskrive den spesifikke følelsen). Naches (Yiddish) - ikke helt det samme som stolt, en glede bare barna dine kan gi deg når de har oppnådd noe viktig, nådd lenger enn deg selv, stolt på en uselvisk - men dyptgående måte. Et annet Yiddish - ord er Kvell, så stolt over barn eller barnebarn at knappene spretter. Naches er følelsen, og Kvell er måten det blir uttrykt på. Noen mennesker oppnår ikke denne følelsen, fordi de ikke har evnen til å glede seg over andre. Elevation - En varm og oppløftende følelse som man kan erfare når man ser uventede handlinger som uttrykker menneskelig godhet, snillhet, medfølelse. Vi blir selv motivert til å bli bedre mennesker og delta i altruistiske handlinger. Ekman er usikker på om dette er en følelse. 'Words are not emotions; they are representations of emotions".