FagartiklerFagartikler

Din guide til effektiv styring og utvikling av bedriften.

Prøv gratis
Gunnar A. Dahl
Partner i DHT Corporate Services AS

Hvordan bør bedrifter finansieres?

I denne artikkelen vil jeg illustrere at man ved enkle fremgangsmåter kan oppnå en langt bedre finansiell styring av virksomheten enn det man ser i mange små og mellomstore bedrifter. Den finansielle styringen er et forsømt område i denne typen bedrifter. Altfor mange ledere har kun fokus på resultat og resultatoppfølging. Dette er selvsagt viktig, men har man ikke tilstrekkelig likviditet når man neppe de driftsmessige mål. Økt fokus på hvorledes balansen bør bygges opp, vil bedre likviditeten betraktelig.
Artikkelen er tidligere publisert i tidsskriftet Praktisk Økonomi & Finans nr. 3 2006.

Innledning

De fleste ledere av mindre og mellomstore bedrifter har mest fokus på selskapets resultatutvikling og er mindre fokusert på balansen. Manglende fokus på balansen og en ukontrollert utvikling av denne, har i mange tilfelle vært hovedårsaken til at bedriften har kommet i likviditetsproblemer, med de katastrofale følger dette kan få. Særlig er det viktig å ha en bevisst holding til balansen i tider med sterk vekst. Finansiell struktur og likviditet henger i praksis nøye sammen. Idet manglende likviditet er den kanskje hyppigste årsaken til konkurs, er det av stor betydning at ledelsen i små og mellomstore bedrifter er seg mer bevisst hvilke overordnede hensyn de må ivareta når de skal planlegge bedriftens finansiering.

Det er også styrets og ledelsens plikt i henhold til aksjeloven å sørge for at selskapet har en forsvarlig egenkapital, det vil si en egenkapital som står i forhold til risikoen ved og omfanget av virksomheten. Hvilken egenkapitalbase virksomheten må ha, varierer sterkt fra virksomhetstype til virksomhetstype, idet så vel driftsrisikoen som kvaliteten og belåningsgrunnlaget på selskapets eiendelsposter kan variere betydelig. Det sier seg for eksempel selv at substansen og belåningsverdien er en helt annen i en sentralt fullt utleid forretningseiendom enn for aktiverte forsknings- og utviklingskostnader, goodwill og varemerker. Dette er det viktig å være oppmerksom på når man skal bygge opp balansen.

I denne artikkelen vil jeg først redegjøre litt generelt for ulike finansieringsformer, og deretter drøfte og eksemplifisere hvorledes en balanse kan bygges opp.

Hovedkilder til finansiering

Selskapet har følgende hovedkilder til å finansiere sin virksomhet:

  1. Tilførsel av ny egenkapital
  2. Tilførsel av ansvarlig lånekapital
  3. Egenfinansiering fra driften
  4. Ulike former for offentlig støtte og tilskudd
  5. Kortsiktig fremmedkapital
  6. Langsiktig fremmedkapital
  7. Factoring
  8. Leasining

Kriterier for valg av riktig sammensetning av bedriftens finansiering

En vanlig hovedmålsetting når man skal bygge opp finansieringen til en bedrift er at man ønsker å minimalisere selskapets finansiell kostnader. Dette er selvfølgelig viktig. Men man må også hensynta en rekke øvrige forhold:

  1. Krav til avkastning på investert kapital, både totalkapital og egenkapital.

    Re = Rt + (Rt - Ri) * G/E

    Av denne formelen fremgår det at avkastningen på egenkapitalen Re er avhengig av avkastnignen på totalkapitalen, Rt, gjennomsnittelig gjeldsrente Ri og forholdet mellom gjeld, G, og egenkapitalen E. Så lenge totalrentabiliteten er høyere en gjennomsnittelig gjeldsrente, noe den må være for at resultatet skal være positivt, vil en høy gjeldsgrad medføre høy avkastning på egenkapitalen, fordi selv et relativt lite overskudd vil gi høy prosentuell avkastning på en liten egenkapital. Imidlertid vil jo selskapets risiko i en slik situasjon være stor. Valg av egenkapitalfinansieringsgrad er derfor av stor betydning for avkastning og risiko.
  2. Villighet til å ta risiko:
    Økt gjeldsgrad -> Økt risiko. Idet høy gjeldsgrad gjerne gjør lånefinasiering så vel dyr som vanskelig å oppnå, bør selsakpet ha en bevisst holdning til forholdet mellom gjeld og egenkapital.
  3. Forholdet mellom langsiktig og kortsiktig finansiering:
    Det er svært viktig at løpetiden på den gjeld selskapet tar opp reflekterer den inntjeningstiden som relaterer seg til det finansierte objektet. Dersom et objekt som har en økonomisk levetid og en inntjeningstid på ti år skal finansieres med et tre-års lån, sier det seg selv at likviditeten fort blir anstrengt. Det er svært viktig at selskapets anleggsmidler og den faste nødvendige minimumsbindingen i omløpsmidler er finansiert med langsiktig kapital. Kortsiktige kreditter utover normale automatiske kreditter som leverandørgjeld og offentlig gjeld (betalt ved forfall) skal bare finansiere fluktasjoner i det kortsiktige kapitalbehovet.
  4. Selskapet har også behov for fleksibilitet i finansieringen av fluktasjoner i kapitalbehovet. Balansen må bygges opp slik at kapital er tilgjengelig i det øyeblikket man har behov for den. Dette tilsier at det er nødvendig å ha igjen noen belåningsreserver i eiendelsmassen, slik at det blir mulig å reise lånekapital ved behov. Man må bygge inn dette hensynet når størrelsene på egenkapitalen skal bestemmes. Man må ikke låne opp til "over røyken på pipa" for å minimalisere behovet for egenkapital. Det kan lett medføre store finansielle problemer.
  5. Handlingsfriheten bindes ved stort gjeldsopptak -> Kreditorene vil lett gripe inn når deres tilgodehavende er utsatt. Det er derfor viktig at bedriften har sterk fokus på å holde en egenkapitalandel som "holder kreditorene i ro". Dersom långiverne blir urolig og kutter ned kredittbetingelsene, blir fort følgen en uhåndterlig likviditetssituasjon.

Hovedbetydningen av egenkapitalfinasiering kan oppsummeres som:

  • Egenkapitalen er selskapets nøvendige faste basisfinansiering
  • Egenkapitalen reduserer kreditorenes risikoeksponering -> Muliggjør gunstigere finansiering

Hvilke fordeler og ulemper har egenkapitalfinansiering i forhold til fremmedkapitalfinansiering?

Oppsummert kan man si at hovedfordelene med egenkapitalfinansiering er følgende:

Fordeler

  • Gunstig likviditetsmessig
  • Bedrer kredittverdighet
  • Minsker avhengighet av kreditorer
  • Større handlefrihet
  • Kostbart med gjeld i et land med høy realrente etter skatt
  • Gjør det mulig å gjennomføre mer langsiktige strategier og handlingsplaner
  • Reduserer kostbar marginalfinansiering som overtrekk på kassekreditten, morarenter og tilbud om kontantrabatter -> Høy avkastning på emitert kapital
Ulemper

  • Kapitalinnskyter krever styringsrett og kontroll med selskapet
  • Kapitalinnskyter krever en avkastning som kompenserer for den risiko han tar ved å skyte inn risikokapital
  • Kapitalinnskyter er ofte avhengig av omsetningsmulighet for aksjene
  • Egenkapitaltilførsel ved kontantemisjon kan redusere eksisterende aksjonærers eierandel til mindre enn 67%, 50% eller 34% og derved forrykke styringsretten til de opprinnelige aksjonærene

Ny egenkapital

Følgende forhold kan tilsi en utvidelse av egenkapitalen gjennom nytegning:

  • Bedriften har for høy gjeldsandel
  • Står overfor en kapitalkrevende ekspansjon, og store nyinvesteringer
  • Økt risiko i markedet
Det er viktig at man planlegger tidspunktet for emisjon i god tid når ovennevnte situasjoner oppstår. Emisjon bør gjennomføres når bedriften går godt for å oppnå en god emisjonskurs. Emisjon når bedriften går dårlig, er svært tungt å få til, og dersom man skulle få det til, blir det gjerne til en svært lav emisjonskurs som utvanner eksisterende aksjonærers eierandel betydelig.

Selvfinansieringsevnen

Både for investorer og långivere er det viktig at selskapet klarer å sannsynliggjøre at det vil ha en forsvarlig kontantstrøm i fremtiden. Har ikke selskapet en forsvarlig kontanstrøm, vil både långivere og aksjonærer fort bli misfornøyde. Man må kreve at virksomhetens kontantinntjening dekker:

  • Avdrag på langsiktig gjeld
  • Netto økning i driftskapitalbehov
  • Selvfinansieringsbehovet av nødvendig løpende reinvesteringer
  • Selvfinansieringsbehovet av de ekspansjonsinvesteringer som ikke dekkes ved ny emisjon
  • Løpende utbytte på investeringer. Utbytteutbetaling bør baseres på en vurdering av selskapets investeringsmuligheter i forhold til aksjonærenes alternative kapitalanvendelsesmuligheter.
Senere i artikkelen vil jeg presentere en kontantstrømmodell som i stor grad fokuserer på sammensetningen og kvaliteten av kontantstrømmen.

Oppbygging av optimal kapitalstruktur

Nødvendig størrelse på egenkapitalen påvirkes av følgende forhold:

  • Nødvendige eiendeler for å drive virksomheten. Selskapet har ofte en del eiendeler som kan realiseres, og derved redusere selskapets finansieringsbehov
  • Eiendelenes belåningsevne. Det er stor forskjell på belåningsreserver i ulike typer eiendeler. Det er viktig å definere hvor store belåningsreserver man trenger, og skyte inn så mye egenkapital at belåningsreservene blir tilstrekkelige til å dekke bankenes sikkerhetsbehov ved behov for fremtidig økning av lån og driftskreditter
  • Automatiske kreditter som leverandørgjeld og offentlig gjeld. Det forutsettes at disse skal betales ved forfall
  • Krav til finansiell beredskap, dvs. evne til å reise kapital, både egenkapital og fremmedkapital. Fremmedkapital vil stille krav til belåningsreserver, betjeningsevne og soliditetsbuffer, mens egenkapitalen vil stille krav til verdistigning, utbytte og omsettelighet
  • Krav til likviditetsreserve for å finansiere fluktasjonene i kapitalbehovet. Dette kan svinge betydelig gjennom året, og det er viktig at det er tatt høyde for disse svingningene når rammene for driftskreditter skal settes
  • Driftens gjeldsbetjeningsevne. Man må passe på at den kontantstrømmen driften genererer er så stor at gjelden kan betjenes på en forsvarlig måte, slik at man ikke må låne penger (direkte ved å trekke opp kassekreditten, eller indirekte ved at man ikke betaler leverandører og offentlig gjeld i tide) for å betale avdrag. Da har man kommet i et finansielt uføre
For mange bedrifter vil lav belåningsverdi av eiendelene (strenge sikkerhetskrav fra bankene) og derav økt krav til egenkapitalandel være vanskelig å oppfylle.

Det går frem av ovenstående at størrelsen på forsvarlig egenkapital er svært avhengig av virksomhetens art og sammensetningen av eiendelene. Således kan det være tilstrekkelig med 25 % egenkapitalandel i enkelte selskaper, mens andre selskaper som har eiendeler som har lav belåningsevne, stor forretningsmessig risiko og høye krav til finansiell beredskap kanskje må ha en egenkapitalandel på 75-100 %. Det er således viktig at man går gjennom ovennevnte parametere nøye når nødvendig egenkapitalinnsats skal bestemmes.

Gjeldsfinansiering

Dersom selskapet ikke har tilstrekkelig egenkapital og ikke har kapitalgrunnlag nok til å reise nødvendig fremmedfinansiering i bank i form av pante/gjeldsbrevlån eller tilstrekkelig kassekreditt, vil den lett komme i situasjoner der den blir tvunget til kortsiktig marginalfinansiering, dvs situasjoner der man ikke klarer og betale leverandørgjelden i tide, med morarenter og leveringsrestriksjoner som følge, eller man får overtrekk på kassekreditten med overtrekksprovisjoner som følge og man klarer ikke å betale merverdiavgift, arbeidsgiveravgift og skattetrekk i tide. En slik situasjon må man for all del søke å unngå. Svært ofte kommer bedriften i slike situasjoner når den finasierer sine investeringer feil. Nedenstående lille eksempel illustrerer dette:

Investering: 10 mill

Finasieres med: Banklån 7 mill og Egenfinansiering 3 mill

Det store spørsmålet er så: Hvor tar bedriften de 3 mill i egenfinansiering fra? Svært ofte har bedriften ikke disse midlene tilgjengelig i form av oppsparte likvide midler eller gjennom nyemitert likvid egenkapital. Man tror man gjennom frigjøring av likvider bundet i fordringer og varelager skal klare å finansiere de 3 mill. Pengene kommer også tilsynelatende inn ved at varer selges og fordringer betales. Imidlertid skal det kjøpes nye varer til erstatning for de varene som er solgt, og når de skal betales, så stopper det ofte opp fordi midlene som skulle vært brukt til å betale leverandørene i stedet er lagt ned i investeringen. Idet investeringen også oftest forutsetter omsetningsvekst, vil jo kravet til finansiering av arbeidskapitalen også øke ytterligere, slik at resultatet blir ovennevnte dyre marginalfinasiering og knappe likviditet.

Det er også viktig å utnytte sitt sikkerhetsgrunnlag for bankfinansiering optimalt. Oppsummert bør man hensynta følgende:

  • Unngå kortsiktig, kostbar marginalfinansering. (Overtrekk kassekreditt, morarenter leverandører)
  • Utnytt sikkerhetsgrunnlaget optimalt. Unngå om mulig dobbelt og tredobbelt sikkerhetsgrunnlag for samme lån
  • Dimensjonér virksomhetens omfang etter de belåningsmuligheter som foreligger dersom det ikke finnes egenkapitalkilder tilgjengelig. Prioritér selvfølgelig den mest lønnsomme del av driften
For mange selskaper kan det være en god løsning å finansiere sine driftsmidler ved leasing, særlig dersom dette gjøres uten forskuddsleie og som en 100 % finasiering. Da vil man lett unngå den ovennevnte uheldige marginalfinansieringen av det som ellers skulle være egenfinansieringsandelen av investeringen. Dog bør man være oppmerksom på at det ofte er dyrt å tre ut av en leasingavtale i leieperioden, dersom det skulle vise seg ønskelig å kvitte seg med driftsmiddelet i leieperioden.

Factoring kan også være en måte å utnytte sikkerhetsgrunnlaget i utestående fordringer bedre enn ved tradisjonell kassekredittfinansiering. Det er ikke uvanlig at man oppnår en finansieringsgrad på 75-90 %, mot vanlig sikkerhetsgrunnlaget i bank på 50-60 %. Normalt vil imidlertid pantegrunnlaget i varelageret bli vanskelig å utnytte når man har factoring, idet det ved salg av varer vil oppstå fordringer som vil inngå i factoringpantet. Dog kan det være muligheter for å utnytte varelagerpantet dersom det avtales mellom bank og factoringselskap, hvilket lettest kan skje dersom factoringselskapet og banken er del av samme finanskonsern.

Når det gjelder øvrige sikkerhetsgrunnlag er det viktig å være oppmerksom på at bankene har relativt konservetive vurderinger av belåningsgrunnlag i forhold til bokført verdi/verditakst. Dette kan selvsagt variere fra virksomhetstype til virksomhetstype og over tid, men nedenstående oppstilling gir en grov indikasjon som kan legges til grunn som et utgangspunkt for beregning av sikkerhetsgrunnlaget i bedriftens eiendeler:

Fordringer:50-60 %
Varelager:20-40 %
Driftsløsøre:30-40 %
Børsnoterte aksjer:60-80 %
Ikke noterte aksjer0-25 %
Fast eiendom:ca 80 % av lånetakst

 

Idet erfaringene viser at det kan være betydelige forskjeller i betingelsene fra bank til bank, vil jeg understreke betydningen av å:

  1. Innhente flere tilbud
  2. Forhandle vilkårene med den enkelte finansinstitusjon
  3. Velge en sammensetning av finansieringen som utnytter sikkerhetsgrunnlaget optimalt

Hvorfor er kontantstrømmen vel så viktig som resultatet

Utgangspunktet bør være at man alltid må ha primærfokus på selskapets likviditet og gjeldsbetjeningsevne.

Årsaken til dette er at man ofte "vurderer og klassifiserer" seg til et positivt resultat, for eksempel:

  • For høy lagervurdering
  • For høy vurdering av fordringsmassen
  • For lave bedriftsøkonomiske avskrivnger
  • Klassifikasjon av ordinære kostnader som ekstraordinære
  • Aktivering av kostnader som burde vært kostnadsført
  • Manglende nedskrivninger av anleggsmidler
  • Etc.
 

I bedriftsøkonomiske investeringsanalyser brukes netto kontantstrøm, og i verdivurderinger neddiskonterer man fremtidige netto kontantrømmer når verdiene skal estimeres. Det er også alminnelig erkjent at netto kontantstrøm over tid er den beste indikator på overlevelsesevnen. Styringen av kontantsrømmen er derfor særlig viktig. Mange bekjenner seg til ABCDEF regelen, det vil si "at besitte contanter, det er finessen".

Vesentlige faktorer av betydning for fremtidig netto kontantstrøm:

  1. Følgende spørsmål må vurderes og finne sin inndekning gjennom budsjettforutsetningene:
  2. Hvor stort er årets kontantstrømbidrag fra den ordinære virksomheten?
  3. Dekker kontantstrømbidraget fra den ordinære virksomheten avdrag på langsiktig gjeld?
  4. Er kontantinntjeningen tilstrekkelig til å dekke utbytte/privatuttak?
  5. Hvor stor er brutto investering?
  6. Hvorledes er investeringene finansert? Gjennom låneopptak eller salg av aktiva?
  7. Hvor mye utgjør nødvendig selvfinansiering av investeringer?
  8. Hvor stor er netto kontantstrøm?
  9. Hvor stor er beholdningen av likvider?
  10. Hvor stor blir likviditetsreserven og hvilke faktorer påvirker endringen av denne?

Nedenfor er gjengitt en oppstillingsform av kontantstrømanalyse som kan brukes både ved vurdering av regnskapet og ved budsjettering som gir svar på ovenstående spørsmål:

Eksempel på kontantstrømanalyse


Alternativ kontantstrømmodell med hovedfokus på gjeldsbetjening:




En god kvalitet på kontantstrømmen karakteriseres ved at:

  • Ordinært kontantbidrag fra driften dekker minst ordinære avdrag på lån
  • Tilbakeholdt likviditet fra driften etter at avdrag er betalt pluss nyinnbetalt egenkapital dekker nødvendig selvfinasiering av investeringer
  • Bedriften styrkes sin likviditetsreserve

Viktige finansielle nøkkeltall

Det kan også være hensiktsmessig å etablere noen målsettinger for de mest sentrale balanserelasjonene. For en ordinær handels- eller industribedrift vil nedenstående nøkkeltall for balansen være viktige målsettingsstørrelser å styre etter.

Nødvendige finansielle måltall for kontroll med forholdet mellom avkastning, vekst, kapitalstruktur og likviditet kan være:

a) Rentabilitet

Totalrentabilitet

= ((Driftsresultat + finansinntekter)/ Reell verdi av sum eiendeler) * 100 %

I bedrifter med store finansaktiva og avkastning på disse, bør totalrentabiliteten splittes i:

  1. Driftsavkastning = (Driftsresultat*100)/Driftsrelaterte eiendeler
  2. Finansavkastning = (Finansinntekter*100)/Finansaktiva

Dette gir mer operative budsjettforutsetninger. Driftsavkastningskravet bør fordeles på divisjoner/avdelinger/forretningsområder.

Den bundne kapital i en bedrift bør gi en høyere avkastning enn en ren risikofri rente, som i dag er ca. 4,0 % p.a. for å kompensere for normal forretningsmessig risiko gjøres det normalt et tillegg på ca. 7-8 % hvilket gir et krav til totalrentabilitet på ca. 11-12 %.

Er den forretningsmessige risikoen stor, vil man kreve en høyere totalrentabilitet.

Bedriften kan bedre sin rentabilitet ved å tjene mer for hver krone den selger, altså bedre lønnsomhetsmarginen, eller den kan søke å bedre kapitalens omløpshastighet gjennom å nå samme resultat av driften med mindre kapitalbinding.

Rentedekningsgrad:

(Driftsresultat + Finansinntekter)/Finanskostnader

Rentedekningsgraden forteller hvor mange ganger resultatet før fradrag for finanskostnader dekker finanskostnader. Det kan lett vises til eksempler på at bedriftens totalrentabilitet blir tilfredsstillende, men at hele resultatet (og enkelte ganger mer til) går til dekning av rentekostnadene (jfr. nedenstående talleksempel):

Tommelfingerregel:

Rentedekningsgrad > 2-3 ganger

Gjeldsbetjeningsevne:

(Driftsresultat + Finansinntekter + Avskrivninger)/(Finanskostnader + Avdrag)

Nøkkeltallet bør være større enn 2 for å dekke egenkapitalandelen av investeringer og økningen i driftskapitalbehovet.

Rentebærende gjeld/EBITDA

Nøkkeltallet er mye brukt av finansinstitusjoner som uttrykk for gjeldsbetjeningsevnen. Et lavt nivå på nøkkeltallet viser at selskapets driftsresultat før avskrivninger (EBIT DA) indikerer god gjeldsbetjeningsevne.

Nøkkeltallet bør ikke være over 8-10 ganger.

b) Finansstrukturen

Langsiktig lagerfinansiering:

((Egenkapital + Langsiktig gjeld - Anleggsmidler)/Varelager) * 100

Forholdstallet forteller hvor meget langsiktig kapital som er igjen til å finansiere bedriftens varelager etter at anleggsmidlene er finansiert langsiktig. Den langsiktige lagerfinansieringen bør normalt minst være like stor som bedriftens faste minimumslager.

Tommelfingerregel: > 50 %

Anleggsfinansiering:

(Egenkapital + Langsiktig gjeld)/Anleggsmidler) * 100

Tommelfingerregel: > 100 %

Gjennomsnittlig lagertid:

((Gjennomsnittlig varelager)/Vareforbruk) * 365

Lagertiden varierer sterkt fra bransje til bransje. Trendanalyse er derfor mest utsagnskraftig.

Målsetting mht. finansieringsstrukturen vurderes normalt ved å sammenstille langsiktig lagerfinansiering med gjennomsnittlig lagertid.

Tilfredsstillende finansiell struktur karakteriseres generelt ved:

Langsiktig lagerfinansiering > 50 %

og

Gjennomsnittlig lagertid > 3-4 mndr.

c) Likviditet

Likviditetsreserve i % av salgsinntekten:

((Kasse, bank + kortsiktige plasseringer + ubenyttet kassekreditt)/Salgsinntekter) * 100 %

Bør være stor nok til å dekke 1 måneds gjennomsnittssalg eller ca 10 % av driftsinntektene. I bedrifter med stort kontantsalg relateres likviditetsresreven gjerne til faste kostnader - avskrivning + avdrag og bør utgjør 3 måneders kostnader, eller 25 % av ovennevnte kostnader på årsbasis.

Gjennomsnittlig kredittid leverandører:

((IB varelager + UB varelager)/2)/(Varekjøp*1,25) * 365

Bør ikke være over 45 dager med mindre det i bransjen er normalt å innvilge lengre kredittid enn fri leveringsmåned + 30 dager. Leverandørfinansering fra morselskap eller på øvrige spesielle vilkår.

Gjennomsnittlig kredittid kunder:

((IB kundefordringer + UB kundefordinger)/2)/(Driftsinntekter x 1,25) * 365

Bør ikke være over 30-45 dager med mindre det er vanlig å innvilge lengre kredittid.

Avdragsbetjeningsevne:

Ordinært kontantstrømbidrag 1/Årlige avdrag langsiktig gjeld

Dette nøkkeltallet må være større enn 1 og helst så stort at kontantstrømbidraget dekker:

  • Nødvendig selvfinansering av investeringer
  • Nødvendig økning i likviditetsreserven
Nedbetalingstid langsiktig gjeld:

Langsiktig gjeld/Ord. kontantstrømbidrag 1

Nøkkeltallet forteller hvor lang tid selskapet vil bruke på å nedbetale selskapets langsiktige gjeld med den ordinære kontantstrømmen fra driftsaktivitetene, og er en indikasjon på hvilke lånebetingelser selskapet kan leve med.

d) Soliditet

Det viktigste nøkkeltallet her er Egenkapitalandel:

(Egenkapital inkl. skjulte reserver evt. med fradrag for utsatt skatt)/(Sum eiendeler inkl. skjulte reserver) * 100 %

Nøkkeltallet forteller hvilken støtpute bedriften har til å stå imot fremtidige tap og verdifall i bedriftens eiendeler.

Nødvendig nivå på egenkapitalandelen varierer med hvor kapitalintensiv virksomheten er, eiendelenes sammensetning og den forretningsmessige risiko.

Vanlige krav er:

Egenkapitalandel > 30 %

Det sentrale er imidlertid hva eiendelene kan realiseres for i en konkurssituasjon.

Eksempel på oppbygging av optimal balansestruktur ved hjelp av finansielle nøkkeltall

Kartlegging av mulighetene for oppbygging av en optimal balansestruktur

Det må gjennomføres en analyse av mulighetene for å bygge opp en optimal balanse. Dette omfatter en analyse av:

  • Samtlige balanseposter med sikte på å redusere kapitalbindingen og forlenge tilbakebetalingen av lån
  • Alternative finansieringskilder
  • Muligheter for sikkerhetsstillelse for lån
  • Muligheter for tilførsel av ny egenkapital
  • Hvorvidt bedriftens situasjon gjør finanseringsformer som leasing og factoring fordelaktige
  • Nåværende og alternative selskapsformer og selskapsstrukturer
Nedenfor viser jeg et eksempel der man viser hvorledes et selskap med god driftsmessig avkastning, men med en meget skjev og dyr finansiering kan restruktureres ved tilførsel av ny egenkapital.

Balanse før restrukturering: 

Eiendeler10.000'
  
Egenkapital1.000
Langsiktig gjeld4.000'
Kortsiktig gjeld5.000'
Sum gjeld og egenkapital10.000'

Langsiktig gjeld består av kr 2.500' gunstige, langsiktige lån, mens kr 1.500' er dyre markedslån. Av kortsiktig gjeld utgjør kr 2.000' forfalt, ikke betalt leverandørgjeld, som belastes med dyre morarenter og kr 500' overtrekk på kassekreditten.

Resultat før restrukturering:

Driftsintekter10.000'
Driftskostnader8.500'
Driftsresultat1.500'
Finansinntekter0'
Finanskostnader1.600'
Resultat100'

Noen sentrale forholdstall gir følgende resultat:

Gjennomsnittlig gjeldsrente: (1.600/9.000) * 100 % = 17,8 %

Egenkapitalandel: (1.000/10.000) * 100 % = 10 %

Egenkapitalrentabilitet: (- 100/1000) * 100 % = - 10 %

Totalrentabilitet: (1.500/10.000) * 100 % = 15 %

Rentedekningsgrad: (1.500/1.600) * 100 % = 0,94 ganger

Dersom vi forutsetter at bedriften trenger en tilførsel av kapital på kr 4 mill. for å betale ned de dyreste lånene og dette gjøres gjennom tilførsel av egenkapital, får vi følgende tall:

BalanseEtter restrukt.Før restrukt.
Eiendeler10.000'10.000'
Egenkapital5.000'1.000'
Langsiktig gjeld2.500'4.000'
Kortsiktig gjeld2.500'5.000'
Sum gjeld og ek.10.000'10.000'

Resultatregnskap

 Etter restrukt.Før restrukt.
Driftsinntekter10.000'10.000'
Driftskostnader8.500'8.500'
Driftsresultat1.500'1.500'
Finansinntekter0'0'
- Finanskostnader500'1.600'
Resultat1.000'- 100'
   
Nøkkeltall:  
Egenkapitalandel50 %10 %
Egenkapitalrentab.20 %- 10 %
Totalrentabilitet15 %15 %
Rentedekningsgrad3 ggr.0,94 ggr.
Gj.sn. gjeldsrente10 %17,8 %

Av dette går det tydelig frem at ved å tilføre ny egenkapital får man en svært gunstig effekt på egenkapitalrentabiliteten, idet man innfrir den dyre marginalfinasieringen. I tillegg vil banken på øvrig finansiering normalt redusere sine marginkrav når egenkapitalen styrkes. Vi ser også at selskapet også oppnår en vesentlig forbedring i rentedekningsgraden.

Avslutning

I denne artikkelen har jeg søkt å illustrere at man ved enkle fremgangsmåter kan oppnå en langt bedre finansiell styring av virksomheten enn det man ser i mange små og mellomstore bedrifter. God finansiell styring gir bedre likviditet, og bedre likviditet ivaretar de underliggende verdiene.

Hovedbudskapet er derfor at man må innrette sin finansiering slik at man til enhver tid har en forsvarlig likviditet. Dersom likviditeten svikter, vil ofte de underliggende verdiene fort smuldre opp. 

INNHOLD - Likviditetsbudsjett og kapitalplanlegging

Støtte